Les et utdrag fra «Malma stasjon»

Hun husker den kvelden for to år siden da hun og søsteren hennes skulle sove, og vegg i vegg med soverommet lå kjøkkenet, og der satt moren og faren. Hun hørte hvert eneste ord krystallklart. Det var nesten merkelig – kunne det være sånn at veggen mellom kjøkkenet og soverommet til jentene i virkeligheten forsterket lydene? Det må ha vært sånn, for det var som om hun var inne hos dem, og hun hørte sukkene, stolskrapingen, kjøleskapet som brummet lavt og som ble stille når faren åpnet det. Han ble stående litt for lenge og kikke. Moren likte det ikke når noen i familien ble stående med åpen kjøleskapsdør, hun likte ikke likegyldigheten – «gjør noe!» – og hun var også bekymret for økonomien; hun hadde fått det for seg at den åpne døren var grunnen til de høye strømregningene. Og derfor kunne det hende at hun plutselig ropte ut: «Ikke stå der og kop – lukk døren!» Men den kvelden kunne faren stå lenge ved kjøleskapet og beskue mulighetene som sto på rad og rekke der inne, uten at moren protesterte.

Det gjorde Harriet årvåken, det var noe som ikke var som det pleide. Knitring med papir, faren tok frem litt skinke, lempet noe tyngre over på oppvaskbenken – smørpakken? Han åpnet fryseren for å finne isbiter. Faren drakk melk med is, han pleide å gjøre det. Hard lyd og skramling fra bestikkskuffen, som om noen gravde i en gullskatt. Hun hørte at moren tente stearinlysene på bordet og tallerkenene ble satt frem, det var stille og det tok lang tid og Harriet lå der i sengen og lyttet til de illevarslende lydene da de slo seg ned overfor hverandre ved vinduet.

«Hvordan gjør vi dette, da?» spurte moren.

Faren svarte ikke. Hva foregikk på den andre siden av veggen?

«Vil du ha?» spurte han.

«Takk,» svarte hun.

Vennligheten mellom dem. De myke stemmene deres mellom tyggene. Omtenksomheten, den nesten overdrevne velviljen. Vil du ha noe å drikke? Jeg kan hente. Det virket som de var bedre venner enn noensinne.

«Jeg antar at du flytter opp til ham,» sa faren.

«Ja,» svarte moren. «Han har det romslig, og det er plass til barn der også.»

«Du tar ikke med deg begge.»

«Nei,» sa moren. «Mitt forslag er at jeg tar Amelia og du tar Harriet.»

Han slapp ut en helt kort latter.

«Jeg hadde tenkt å foreslå at vi gjør motsatt,» sa han.

«Du vil ha Amelia?» spurte moren.

«Ja.»

Og så ble de stille mens de tygget på brødskivene sine. Et glass ble fylt opp.

«Amelia og jeg er nære,» sa moren. «Og så deler vi jo ridningen.»

«Jeg òg.»

«Du rir da ikke?»

«Nei, men Amelia og jeg er nære.»

«Hvorfor vil du ikke ta Harriet?» spurte moren.

«Hvorfor vil ikke du ta henne?»

«Nå spør jeg deg,» sa moren.

Harriet lå i sengen og så opp i taket.

«Det vet du like godt som jeg,» sa faren. Han drakk opp melken. «Jeg synes det er vanskelig med Harriet. Vi er ikke helt på bølgelengde.»

Sengen Harriet lå i, var smal og hadde høye kanter av tre, som en kiste uten lokk, og det hadde sluttet å regne ute og uværet hadde trukket seg unna, ingen vinder rusket i trekronene i parken utenfor. Nå var det ikke noe å høre, bare lyden av foreldrene som spiste på kjøkkenet og den lavmælte samtalen deres.

De er ikke helt på bølgelengde.

Senere hadde hun alltid følt at det var så diffust, så vanskelig å ta tak i. Hva skulle hun gjøre for å forbedre seg? Hun ville at de skulle være på bølgelengde, men skjønte ikke helt hvordan hun skulle få det til.

Hun snudde seg mot søsteren i sengen.

«Amelia,» hvisket hun. «Hørte du?»

Søsteren hennes svarte ikke, men gjennom det dunkle lyset kunne Harriet se at hun var lysvåken, hun lå på ryggen og så i taket.

«Amelia.»

«De snakker bare tull,» hvisket søsteren. «Ikke hør på dem.»

Foreldrene snakket ikke mer om det den kvelden, samtalen må ha fortsatt et annet sted, og noen dager senere, en ettermiddag, ble søstrene kalt inn på kjøkkenet, én etter én. Moren åpnet en colaboks og ga den til Harriet, selv om det ikke var lørdag. Den var varm, og boblene vokste i halsen da hun drakk. Foreldrene smilte merkelig. De skulle skilles, sa moren, og siden de skulle bo så langt fra hverandre, var det best å dele barna, og Harriet skulle bo med faren og Amelia skulle bo med moren. Harriet ventet på at faren skulle si noe, men han satt der i taushet. Hun skottet opp på ham og så det uttrykksløse ansiktet hans, og hun syntes synd på faren sin, for at han ikke hadde fått det som han ville.