Les et utdrag fra «Fri»

«Fri» er en sår og fascinerende oppvekstskildring som viser hva som kan skje når et ungt menneske får hele sitt verdigrunnlag, sin identitet og sannhet revet vekk under føttene. Den handler om frihet, og om et Albania i endring - da overgangen fra sosialistisk stat til fritt marked førte til korrupsjon, kaos og kriminalitet.

Her får du et leseutdrag fra bokens åpning, hvor elleve år gamle Lea blir skremt av et opptog protesterende studenter på vei hjem fra skolen, og klamrer hun gråtende til en halshugget statue av Josef Stalin.

Boken er oversatt av Inger Sverreson Holmes.

Jeg spurte aldri meg selv om hva frihet betyr, før den dagen jeg klemte Stalin. På nært hold var han mye høyere enn jeg hadde ventet. Læreren vår, Nora, hadde fortalt at imperialister og revisjonister likte å poengtere at Stalin var liten av vekst. Men han var faktisk ikke like lav som solkongen, Ludvig XIV. Og solkongens høyde, sa hun, nevner de pussig nok aldri. Uansett, la hun alvorlig til, var det å være opptatt av utseendet i stedet for det som virkelig betydde noe, en typisk imperialistisk feil. Stalin var en kjempe, og gjerningene hans var langt mer relevante enn fysikken.

Det som gjorde Stalin så spesiell, forklarte Nora så, var at han smilte med øynene. Tenke seg til! Smile med øynene? Det er fordi den vennlige barten som pyntet ansiktet hans, dekket leppene. Hvis du bare så på leppene hans, ville du derfor aldri vite om Stalin virkelig smilte, eller om han drev med noe helt annet. Men kastet du bare ett eneste blikk på øynene hans, gjennomborende, intelligente og brune, så visste du det. Stalin smilte. Noen mennesker klarer ikke å se deg inn i øynene. De har helt klart noe å skjule. Men Stalin så rett på deg, og om han følte for det, eller om du oppførte deg bra, smilte øynene hans. Han gikk alltid med en enkel frakk og helt alminnelige brune sko, og han likte å legge høyre hånd inn under venstre side av frakken, som om han holdt om hjertet. Venstre hånd holdt han ofte i lommen.

«I lommen?» spurte vi. «Er det ikke uhøflig å gå med hånden i lommen? De voksne sier alltid at vi skal ta hendene ut av lommene.»

«Jo da», sa Nora, «men det er kaldt i Sovjetunionen. Og så må vi huske», la hun til, «at Napoleon også alltid hadde hånden i lommen. Det var ingen som sa at det var uhøflig.»

«Ikke i lommen», mumlet jeg sjenert, «innenfor vesten. Det var et tegn på god oppdragelse den gangen han levde.»

Lærer Nora ignorerte meg og ville ta imot neste spørsmål.

«Og han var liten», avbrøt jeg.

«Hvordan vet du det?»

«Farmor har fortalt det.»

«Hva sa hun?»

«Hun sa at Napoleon var liten av vekst, men da læreren til Marx, Hangel, eller Hegel, jeg husker ikke helt, fikk se ham, sa han at han kunne se verdens ånd stående på en hest.»

«Hangel», korrigerte hun. «Hangel hadde rett. Napoleon forandret Europa. Han utbredte opplysningstidens politiske institusjoner og var en av de store. Men ikke så stor som Stalin. Hvis Hangel, læreren til Marx, hadde sett Stalin stå – selvfølgelig ikke på en hest, men kanskje på en stridsvogn – ville han også ha hevdet at han hadde sett verdens ånd. Stalin var en levende inspirasjonskilde for mange flere mennesker, for millioner av våre brødre og søstre i Afrika og Asia, ikke bare Europa.»

«Elsket Stalin barn?» spurte vi.

«Selvfølgelig gjorde han det.»

«Enda mer enn Lenin?»

«Omtrent like mye, men fiendene hans forsøkte alltid å skjule det. De fikk Stalin til å lyde mye verre enn Lenin, fordi Stalin var sterkere og mye, mye farligere for dem. Lenin forandret Russland, men Stalin forandret verden. Derfor har det ikke blitt fortalt så mye om at Stalin elsket barn like mye som Lenin.»

«Elsket Stalin barn like mye som onkel Enver?»

Lærer Nora nølte.

«Elsket han dem mer?»

«Dere vet svaret», sa hun med et varmt smil.

Det er mulig at Stalin elsket barn. Det er sannsynlig at barn elsket Stalin. Det som er sikkert, bombesikkert, er at jeg aldri elsket ham mer enn den våte ettermiddagen i desember da jeg sprang fra havnen til den lille parken rundt Kulturpalasset, svett, skjelvende og med et hjerte som dunket så hardt at det kjentes som om det skulle hoppe ut av munnen min og ned på bakken. Jeg hadde løpt så fort jeg kunne i nesten to kilometer før jeg endelig fikk øye på det lille hageanlegget. Da Stalin dukket opp i horisonten, visste jeg at jeg var trygg. Han sto der, like alvorstung som vanlig, med den enkle frakken sin, helt alminnelige bronsesko, og med høyre hånd stukket inn under frakken, som om han holdt seg om hjertet. Jeg stanset, så meg rundt for å forsikre meg om at ingen hadde fulgt etter meg, og gikk nærmere. Med høyre kinn presset mot Stalins lår mens jeg strevde for å få armene til å møtes rundt baksiden av knærne hans, var jeg ikke synlig. Jeg prøvde å få igjen pusten, lukket øynene og begynte å telle. En. To. Tre. Da jeg kom til trettisju, hørte jeg ikke lenger hundene bjeffe. Lyden av støvler som trampet mot betong, hadde blitt et fjernt ekko. Bare slagordene til demonstrantene gjallet fremdeles. «Frihet, demokrati, frihet, demokrati.»

Da jeg kjente meg viss på at jeg var i sikkerhet, slapp jeg taket i Stalin. Jeg satte meg på bakken og så litt nøyere etter. De siste regndråpene på skoene hans holdt på å tørke, og frakken hadde begynt å irre. Stalin var akkurat slik lærer Nora hadde beskrevet ham: en bronsekjempe med hender og føtter som var mye større enn jeg hadde ventet. Jeg la hodet bakover og løftet blikket for å sjekke om barten virkelig dekket overleppen, og om han smilte med øynene. Men det var ingen øyne der, ingen lepper, ikke engang en bart. Hooligans hadde stjålet Stalins hode.

Jeg la hånden over munnen for å kvele et skrik. Stalin, bronsekjempen med den vennlige barten, som hadde stått i parken ved Kulturpalasset siden lenge før jeg ble født, var halshogd! Stalin, om hvem Hangel ville ha sagt at han hadde sett verdens ånd stående på en stridsvogn! Hvorfor? Hva var det de ville? Hvorfor ropte de Frihet, demokrati, frihet, demokrati? Hva betydde det?

Jeg hadde aldri gjort meg så mange tanker om frihet. Det var ikke nødvendig. Vi hadde masser av frihet. Jeg følte meg så fri at friheten ofte ble en byrde, og av og til, som på denne dagen, en trussel.

Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle ende opp midt i en demonstrasjon. Jeg visste knapt hva en demonstrasjon var. Bare noen timer tidligere hadde jeg stått i regnet utenfor skoleporten og lurt på hvilken vei jeg skulle ta hjem, om jeg skulle gå mot venstre, mot høyre eller rett frem. Dette sto det meg fritt å bestemme. Hver rute var forskjellig, og jeg måtte veie årsaker opp mot følger, tenke gjennom hva som kunne skje, og treffe en beslutning som jeg visste at jeg kunne komme til å angre på.

Ros fra utlandet:

«Minneverdig og kraftfull …» Tara Westover

«… en rørende og overbevisende fortelling om å vokse opp i en urolig tid, med et oppriktig spørsmål om hva det egentlig vil si å være ‘fri’.» Financial Times

«… forbløffende … uforglemmelig … Ypi skaper magi i denne boken: Jeg var fascinert fra begynnelse til slutt.» Sunday Times

«En enestående engasjerende og opplysende fortelling om et ungt liv i en periode med intens uro …» Times Literary Supplement

«Fullstendig oppslukende … glimrende skildret, politisk nyansert og – best av alt – morsom.» The Guardian

«Vidunderlig smart … en briljant utforskning av hva frihet betyr i vår tid.» New Statesman

«Lea Ypis Fri er den første boken siden Elena Ferrantes Mi briljante venninne som jeg har prakket på familie, venner og kolleger … en virkelig medrivende memoar og en dyp meditasjon over hva det vil si å være fri.» Spectator

«Skrevet av en intellektuell med et talent for historiefortelling: Fri gjør hverdagslivet i Albania levende og tilgjengelig.» Vivian Gornick, forfatter av Den odde kvinnen og byen

«… perfekt balanse mellom humor, patos og dyp hengivenhet …» Kirkus Reviews

«Ypi er en strålende forfatter og en seriøs politisk tenker, og på bare et par hundre leseverdige sider bytter hun mellom å være bitende morsom og virkelig dyptgående … Inspirerende.» The New York Times

«Svært lite var kjent om livet i det kommunistiske Albania under Enver Hoxha. Denne merkelige verdenen og arven etter den er nå levendegjort på forbløffende vis i Lea Ypis Fri.» Financial Times

«Medrivende … Et fantastisk morsomt og gripende portrett av en liten nasjon i en tilstand av kollaps … triumferende leseverdig.» The Observer