Ny fengslende roman fra Cecilie Enger

Ett minutts stillhet er en roman om språk og identitet. Om litteratur og minner, og om hvorfor man av og til må presses til det ytterste før man er i stand til å huske de hendelsene man en gang reiste fra, men som likevel har formet et liv.

Les første kapittel her!

1

Det er ikke til å begripe at jeg har havnet her. I et hjørne av leiligheten vår, i Warszawa. Omgitt av bokhyller med litteratur på norsk og engelsk, men likevel fjernt fra begge de muntlige språkene mine. Frustrert, men også nysgjerrig fordi jeg faktisk kan uttrykke meg på denne datamaskinen. Jeg legger de gamle fingrene mine mot tastene og leter møysommelig frem ordene, ser dem krype som en orm over skjermen. Det jeg ønsker er å beskrive hvordan livet fanget meg på denne måten. Avhengig av en ung kvinne jeg ikke lenger kan tåle. Den vesle Ane, som oversetter meg til omgivelsene, som går så selvsikkert gjennom mine rom, som forteller Thomas om Chopin.

For snart ett år siden ble språket en fange i hodet mitt. Det var høsten 2020.

Jeg hadde vært på en av professor David Dunajskis’ engelskspråklige forelesninger på universitetet. I to år hadde jeg hatt den største glede av å høre ham snakke om europeisk 1900-tallslitteratur, og tross pandemien fikk vi fortsatt ha timer i et av de eldre auditoriene.

Da jeg etter forelesningen gikk ut gjennom den hvite murporten, ble plutselig trærne langs veien, de gamle lyktestolpene og det brede fortauet med mennesker – hele bildet ble urolig. Jeg stanset og så at menn og kvinner forsvant ut av synsfeltet. At de som nettopp hadde gått foran meg, ble borte. Det gjorde meg forvirret og engstelig, naturligvis. Mer rakk jeg ikke å tenke før det som var igjen av bildet liksom revnet på midten. Jeg begynte å fryse, så kjente jeg et ubehag i hodet, men ingen voldsom smerte. Jeg konstaterte at jeg fortsatt kunne se, men ikke klart, og bare det som fantes rett foran meg. Jeg måtte ha stanset, for jeg kan huske at en kvinne kom bort til meg og spurte tydelig om et eller annet, men det eneste jeg klarte å si var at solen var stikkende. Jeg snakket fremdeles engelsk da. Solen gjorde vondt, den boret seg inn i skallen min. Så åpnet jeg munnen. Jeg vrengte den åpen, den utvidet seg som om den var i en uendelig pine. Lyden jeg hørte, den fremmede gurglingen, kom fra meg. Så falt jeg, og det ble stille og mørkt.

De første to ukene etter hjerneslaget var det som om jeg hadde gått i oppløsning. Jeg lå i en sykehusseng og forsøkte å samle meg, men det var ikke mulig. For det meste sov jeg, medisinert for lungebetennelse og urinveisinfeksjon, i tillegg til at jeg fikk blodfortynnende medisiner. Hvis jeg forsøkte å si noe, ble det enkle og assosierende ord. Jeg sa food når jeg mente hungry. Eller fire når jeg ville fortelle at jeg frøs.

«De må ikke engste Dem», sa en engelsktalende, polsk sykepleier. «Dette tapet vil endre seg med tiden.» Men jeg hadde verken panikk eller angst, til tross for at jeg bare forstod deler av det hun sa, og ikke selv kunne gjøre meg forstått. For også følelsene mine var numne, som bedøvet.

Man hører om sterke viljer, mennesker som i det samme de våkner sier de vil kjempe seg tilbake til sitt såkalt tidligere liv. Men jeg ville bare ligge stille og slippe å tenke. Først da virkningen av de beroligende medisinene avtok, steg uroen. Da ble tankene av typen: La det gå over. La meg være over.

Jeg var blitt som et ark, tettpakket med ord og sammenhengende skrift, som var brettet sammen og lagt i en bukselomme. Og ved et uhell blitt med i vaskemaskinen. Siden ble jeg tørket og brettet ut, krøllete og stiv. Men da var ordene utydelige, uleselige og meningsløse.

Jeg falt inn i tankesirkler: Hvem var jeg blitt? Hvem var jeg før? Hva ville det koste å bli den jeg var? Ville jeg det? Om og om igjen. Mens jeg krøket meg ut av sengen. Mens jeg ble fulgt på do. Mens jeg hang som en filledukke over prekestolen, som polakkene kaller balkonik.

Andre tankesirkler handlet om Thomas. Jeg forsøkte å forestille meg at han gikk hvileløst og fortvilet rundt hjemme i leiligheten. At han ikke kunne sove, at han gråt og rev seg i klærne. Men jeg visste at han kledde seg i kontorklær og gikk rolig på arbeid, før han – når pandemien tillot det – kom innom sykehuset på et stille besøk, før han gikk hjem, der han og Ane delte en flaske vin.

Det er altså drøyt ti måneder siden en ørliten klump av levret blod løsnet fra åreveggen i hjertet, og i løpet av to pulsslag raste opp gjennom den kraftige halspulsåren og banet seg vei mot en av de smalere årene i hjernens venstre side. Den stanset – som en kork – der åren ble for trang, og hindret videre tilførsel av blod til deler av språkområdene i hjernen min.

I dag kan jeg si at mye av kroppen tilhører meg igjen. Bortsett fra perioder med svimmelhet og en litt nummen høyrehånd. Men deler av det engelske språket er mistet et sted på veien, forsvunnet i afasi. Ordene blir borte i det øyeblikket jeg forsøker å uttale dem. Av og til ser jeg tydelig for meg det jeg vil si, men ut gjennom munnen kommer andre ord. De legger seg på tvers, hindrer tungen i å nå opp til ganen, gjør seg kostbare og vriene, nekter meg å lage trange lyder som for eksempel «u». I begynnelsen, etter at jeg kom hjem fra sykehuset, gjorde dette meg aldeles fortvilet, jeg gråt. Siden ble jeg sint, og brente tungen med vilje, med glovarm kaffe.

Nå har jeg så godt som gitt opp å snakke engelsk. Jeg holder verken ut meg selv eller det fortvilte blikket til Thomas når jeg prøver. Ingen andres blikk heller, for den saks skyld. Fortsatt forstår jeg mange engelske ord og sammenhenger når andre snakker, men forsøker jeg selv, gjør alt seg vrangt. Jeg kan se en appelsin og tro jeg husker ordet orange, men det jeg sier er et usikkert og spørrende: Spain?

Jeg har sluttet å tenke på det språket som har vært mitt i femogførti år. Faste fraser, sanger og munnhell, derimot, flyter ennå.

Through thick and thin, have a nice day. Come rain, come shine. Here comes the sun, little darling. Yesterday, all my troubles seemed so far away. Og noen få polske. Dobry Wieczór. Dziekuje za jedzenie. God kveld. Takk for maten.

Thomas stiller spørsmål jeg kan nikke til, eller riste på hodet av. Etter et livslangt ekteskap er det vår samtale. Men hva er egentlig en samtale? Det er å tale, som jeg ikke lenger kan, og som i bunn og grunn ikke er annet enn en konstruksjon. En måte å bygge forståelse på. En gang forstod vi hverandre uten objekt og predikat, som det het før i tiden. Det kunne holde med blikk, berøring, smil.

Hvem er jeg nå uten engelsk? Jeg spør på norsk. For det språket som igjen er blitt mitt, er – som en ubegripelig tryllekunst – nettopp det jeg forlot en gang midt i tyveårene. Til tross for at også det gjør seg vanskelig i uttalen, er ikke afasien synlig i dette jeg nå skriver. På skjermen kan man heller ikke se at førligheten i høyre hånd er redusert. Selv om det tar lang tid å huske alle ord og setninger, og maskinen stadig spør: «Mente du: objekt og prestestat?» «Mente du: som en uhåndterlig tryllekunst?» Så trykker jeg på ordene, og erstatter dem med forslag som etter litt tenkning gir setningene mening. De blir objekt og predikat, og ubegripelig tryllekunst. Andre ord stryker jeg bare, fjerner. Som om rettelsene og min godkjenning av dem også retter opp virkeligheten. Men det er afasien som bryter med virkeligheten, det er den som er unntaket.

I de gode månedene før slaget, mens Ane ennå var hengiven og entusiastisk, snakket hun og jeg norsk sammen hver dag. Hun hadde kommet til oss på forsommeren, som en slags språklig «selskapsdame». For at det gamle språket mitt skulle komme tilbake til meg.

«Det er din barndoms språk som nå er reaktivert», sa Jan Kowalski, logopeden min, da jeg var hos ham første gang etter slaget. Han forklarte meg ødeleggelsen, ved hjelp av et gulaktig, halvt plasthode han har på skrivebordet. Sannsynligvis en etterlevning fra sovjettiden. Han pillet frem den rosa plasthjernen inni skallen, holdt den bydende frem for meg, fiklet frem en penn fra brystlommen og stakk den inn i hjernevindingene. «Der», sa han og pekte mot en mørk flekk etter gjentatte møter med pennen, «ligger den lille skaden din. I den fremre hjernehalvdelens venstre side. Taleapraksi.» Jeg nikket. Det var sykehuset som hadde satt meg i kontakt med Kowalski. Han fikk utdannelsen sin i Oslo på begynnelsen av nittitallet, og snakker fortsatt godt norsk, men dårlig engelsk. Jeg vil tro han er midt i femtiårene. Ansiktet hans er sørgmodig, øynene vender nedover, kinnene er to tunge hudfolder. Men han er tålmodig, og hver eneste time gjentar han hardnakket den samme påstanden som sykehuslegen; at jeg har vært heldig. Heldig? Han sier mange har det verre enn meg. Som om jeg har meldt meg på en konkurranse. Han sier jeg er heldig fordi mye av språksenteret mitt ikke er skadet, fordi tilgangen til mine norske ord er ganske god, fordi jeg er blitt kvitt synsfeltutfallet og derfor kan lese hele setninger og ikke går glipp av noe når jeg leser. Og ikke minst fordi jeg har fått plass hos ham; Warszawas eneste norsktalende logoped, som på grunn av meg nå har utviklet en interesse for slagpasienter som leter etter ord, altså anomisk afasi, blant flerspråklige.

Jeg hadde først en time hos en engelskspråklig logoped, ettersom det er engelsk som er mitt språk. Men etter ett eneste møte med henne ønsket jeg meg langt bort. Hun var streng og fikk meg til å føle at engelsk var en umulig barriere. Dermed fikk jeg anbefalt Kowalski.

De første timene hos ham var fylt av optimistiske øvelser og ordleker. Han ba meg finne engelske gloser som manglet i setninger, lete frem synonymer og øve på vanskelige lyder. Men fremdriften min var dårlig, og etter hvert mente han vi heller skulle forsøke å konsentrere oss om norsken.

«Du skal bruke det språket du har best tilgang til; førstespråket. Norsk. Da vil engelsk forhåpentligvis komme diltende etter.»

Jeg fortalte ham at det bare var Ane som snakket norsk, og at jeg måtte kunne snakke med Thomas.

«Du må kunne være tålmodig», sa han. «Og da får du skrive norsk, og så lese det høyt etterpå. Finn norske ord og setninger som er knyttet til den du var den gangen du snakket språket hver dag.» Så gjentok han på sitt polsk-klingende norsk: «Norsk skriving og norsk snakking. Så kommer nok engelsk etter hvert.»

«Jeg husker ikke hvem jeg var!»

«Så vær nysgjerrig på den unge Åsta», sa han. «Skriv norsk. Og husk å lese høyt etterpå.»

Jeg tenkte at det å fordype seg i minner bare skjer med mennesker som forstår at livet deres er forfeilet, men jeg maktet ikke å forklare. I stedet sa jeg: «Jeg har vært engelsk hele mitt voksne liv. Det er i det språket jeg ble meg selv.»

«Ble deg selv, du.» Han smilte oppgitt. Så stirret han ut i luften, og sa: «Fortiden blander seg med nåtiden. Forestillinger kommer og går i oss som en blinkende lampe.»

Det var nok noe han hadde lest.

Jeg fortalte Ane om Kowalskis forslag, og et par dager etter kom hun hjem med denne datamaskinen, tynn som papir, med et sølveple på lokket.

Bortsett fra Kowalski er det bare hun som forstår hva jeg sier. For det får hun mer enn godt betalt.

At jeg, i over et halvt år i ungdommen, nesten ikke snakket hjemme, til tross for at jeg både hadde ordene og evnen, er i dag et mysterium. Jeg kan ikke gjenkalle eller forstå behovet for ikke å ville uttrykke meg. Kanskje denne anomiske afasien er en kroppslig hevn fra fortiden, for min taushet overfor mor og far.

Vil engelsk noen gang komme etter?

Where have all the flowers gone?

Anmelderne om boken:

«Det er en glede å følge Cecilie Enger, nå med en bevegende roman med mennesker vi tror på og en historie som fengsler.»

Guri Hjeltnes, VG

«Cecilie Enger skriver sterkt om fortvilelsen, sinnet og bitterheten rundt det å miste språket og taleevnen.»

Inger Bentzrud, Dagbladet