Prolog

Når bøker er livet ditt – eller som i mitt tilfelle, jobben – blir man ganske god til å gjette hvordan en historie vil utvikle seg. Tropene, arketypene, de vanlige uventede vendingene begynner å ordne seg i en katalog i hjernen din, inndelt etter kategori og sjanger.

Ektemannen er morderen.

Nerden får en makeover, og uten brillene er hun så heit at det ryker av henne.

Gutten får jenta – eller så gjør den andre jenta det.

Noen forklarer et komplisert vitenskapelig begrep, og en annen sier: «Eh, på engelsk, er du snill?»

Detaljene kan endre seg fra bok til bok, men egentlig er det ikke noe nytt under sola.

Ta for eksempel småbykjærlighetshistorien.

Den sorten der en kynisk fremadstormende person fra New York eller Los Angeles blir sendt av gårde til Småby i USA – for å ta knekken på en familieeid juletrefarm så det blir plass til et stort sjelløst selskap.

Men mens den før nevnte Storbypersonen er på stedet, går ikke alt etter planen. For juletrefarmen – eller bakeriet, eller hva det nå er helten har fått i oppdrag å ødelegge – er selvfølgelig eid og drevet av en latterlig tiltrekkende person, beleilig nok klar for å bli gjort kur til.

Hjemme i storbyen har hovedkarakteren en romantisk partner. Et hensynsløst menneske som oppfordrer ham til å gjøre det det er meningen han skal gjøre, og ødelegge noen liv i bytte mot den store forfremmelsen. Han svarer når hun ringer, men hun avbryter ham og bjeffer hjerteløse råd fra setet på Peloton-spinningsykkelen sin. Man ser at hun er ond fordi håret er unaturlig blondt og strøket bakover à la Sharon Stone i Basic Instinct, og i tillegg hater hun julepynt.

Etter hvert som helten tilbringer mer tid med den sjarmerende baker/syerske/trefarm ... personen, får han et nytt syn på ting. Han forstår hva meningen med livet faktisk er!

Forvandlet av kjærligheten til en god kvinne drar han hjem igjen. Der ber han isdronningen av en kjæreste om å gå en tur sammen med ham. Hun måper og sier noe i retning av: I disse Manolo-skoene?

Det blir gøy, sier han. Under spaserturen ber han henne kanskje om å se opp mot stjernene.

Hun glefser: Du vet at jeg ikke kan se opp akkurat nå! Jeg har nettopp tatt Botox!

Og da forstår han: Han kan ikke vende tilbake til det gamle livet sitt. Han vil ikke! Han avslutter det kalde, utilfredsstillende forholdet og frir til sin nye kjæreste. (Hvem trenger vel å date?)

Det er nå du oppdager at du skriker til boka: Du kjenner henne ikke engang! Hva er mellomnavnet hennes, din tulling? Fra andre siden av rommet hysjer søsteren din, Libby, på deg, og kaster popkorn mot hodet ditt uten å løfte blikket fra sin egen biblioteksbok med krøllete omslag.

Og det er derfor jeg er sent ute til denne lunsjavtalen.

Fordi det er sånn livet mitt er. Tropen som styrer dagene mine. Arketypen som detaljene mine er underlagt.

Det er jeg som er storbymennesket. Ikke hun som møter den tiltrekkende bonden. Hun andre.

Den stive bokagenten med lakkede negler som leser manus på spinningsykkelen mens en fredfull strandscene ubemerket seiler over dataskjermen.

Jeg er den som blir dumpet.

Jeg har både lest og opplevd denne historien mange nok ganger til å skjønne at det skjer igjen akkurat nå mens jeg med telefonen presset mot øret snor meg gjennom fotgjengertrafikken sent på ettermiddagen i Midtown.

Han har ennå ikke sagt det, men nakkehårene mine er i ferd med å reise seg, og gropa i magen åpnes idet han leder samtalen mot det tegneserieaktige fallet utfor stupet.

Det var meningen at Grant skulle være i Texas i bare to uker, akkurat lenge nok til å få i havn en avtale mellom selskapet sitt og boutiquehotellet utenfor San Antonio de forsøkte å kjøpe opp. Ettersom jeg allerede hadde erfart to brudd i kjølvannet av en forretningsreise, reagerte jeg som om han fortalte at han hadde sluttet seg til marinen og skulle fare sin kos neste morgen da han sa han skulle på denne reisen.

Libby prøvde å overbevise meg om at jeg overreagerte, men jeg ble ikke overrasket da Grant tre ganger på rad ikke svarte på kveldsoppringningen, eller da han ved to andre anledninger avsluttet samtalen uvanlig raskt. Jeg visste hvordan dette kom til å ende.

Og så, for tre dager siden, bare noen timer før han skulle ta flyet tilbake, skjedde det.

En force majeure gjorde at han måtte bli i San Antonio lenger enn planlagt. Blindtarmen hans sprakk.

Teoretisk sett kunne jeg ha booket flybillett med det samme og møtt ham på sykehuset. Men jeg var midt i et stort salg og måtte være limt til telefonen med stabil wifitilgang. Klienten min regnet med meg. Dette var en mulighet som kunne endre livet hennes. Og dessuten påpekte Grant at blindtarmsoperasjoner var standard prosedyre. «Ikke noe å tenke på» var nøyaktig det han sa.

Så jeg ble værende, og innerst inne visste jeg at jeg satte Grant fri så småbykjærlighetsromanens guder fikk gjøre det de kan best.

Nå, tre dager senere, idet jeg praktisk talt sprinter til lunsj i de lykkebringende høye hælene mine og med et stramt grep om telefonen, dirrer ekkoet av spikeren i kista til forholdet mitt gjennom meg i form av stemmen til Grant.

«Si det en gang til.» Meningen er å si det som et spørsmål. Det lyder som en ordre.

Grant sukker. «Jeg kommer ikke tilbake, Nora. Ting har endret seg for meg denne siste uka.» Han ler litt. «Jeg har endret meg.»

Et dunk går gjennom det kalde storbypersonhjertet mitt. «Er hun baker?» spør jeg.

Han er taus et øyeblikk. «Hva?»

«Er hun baker?» sier jeg, som om det er et fullstendig rimelig første spørsmål å stille når kjæresten din dumper deg i telefonen. «Kvinnen du forlater meg for.»

Etter en kort pause gir han etter: «Hun er datteren til paret som eier hotellet. De har bestemt seg for å ikke selge. Jeg blir her og hjelper dem med å drive det.»

Jeg kan ikke noe for det: Jeg ler. Det er sånn jeg alltid har reagert på dårlige nyheter. Det var antagelig sånn jeg fikk skurkerollen i mitt eget liv, men hva annet skal jeg liksom gjøre? Bli til en gråtende vannpytt på dette tettpakkede fortauet? Hva skulle det være godt for?

Jeg stanser utenfor restauranten og masserer tinningene lett. «Så for å få det helt klart», sier jeg: «du gir slipp på den fantastiske jobben din, den fantastiske leiligheten, og meg, og flytter til Texas. For å være sammen med en som karrieremessig best kan beskrives som datteren til paret som eier hotellet?»

«Det finnes viktigere ting i livet enn penger og karriere, Nora», freser han.

Jeg ler igjen. «Jeg aner ikke om du virkelig mener det.»

Grant er sønn av en hotellmogul i milliardærklassen. «Født med sølvskje i munnen» er bare forbokstaven. Han hadde antagelig gullkantet dopapir.

For Grant var college en formalitet. Traineestillinger var en formalitet. Det å ha på seg bukse var en formalitet, for faen! Han fikk jobben sin gjennom ren nepotisme.

Som er nettopp det som gjør den siste kommentaren hans så drøy, både i billedlig og bokstavelig forstand.

Dette siste må jeg ha sagt høyt, for han sier: «Hva skal det bety?»

Jeg myser gjennom restaurantvinduet og sjekker deretter klokka på telefonen. Jeg er sent ute – jeg er aldri sent ute. Det var ikke dette førsteinntrykket jeg hadde i tankene.

«Grant, du er en arving på trettifire år. Folk flest er avhengig av en jobb for å få mat på bordet.»

«Ser du?» sier han. «Dette er den typen verdensanskuelse jeg er ferdig med. Av og til er du bare så kald, Nora. Chastity og jeg har lyst til å ...»

Det er ikke med vilje – jeg mener ikke å såre – da jeg gjentar navnet hennes med et gapskratt. Det er bare det at når det skjer hysterisk morsomme ting, forlater jeg kroppen min. Jeg ser det som skjer utenifra og tenker: Seriøst? Er dette det universet har valgt å gjøre? Litt for opplagt, er det ikke?

I dette tilfellet har det valgt å lede kjæresten min i armene på en kvinne oppkalt etter evnen til å holde en jomfruhinne intakt. Altså, det er jo morsomt, da.

Han fnyser i den andre enden. «Dette er gode folk, Nora. De er jordens salt. Det er en sånn person jeg har lyst til å være. Hør her, Nora, ikke lat som om du er opprørt ...»

«Hvem later som?»
«Du har aldri trengt meg ...»
«Selvfølgelig gjør jeg ikke det!» Jeg har jobbet hardt for å skape et liv som er mitt eget, et som ingen andre kunne dra proppen ut av for å sende meg virvlende ned i et kosmisk sluk.

«Du har jo aldri overnattet hos meg engang ...», sier han.

«Madrassen min er objektivt sett bedre!» Jeg forsket på det i ni og en halv måned før jeg kjøpte den. Det er selvfølgelig også omtrent slik jeg dater, og likevel ender jeg opp sånn.

«... så ikke lat som om du er sønderknust», sier Grant. «Jeg er ikke sikker på om du engang er i stand til å være sønderknust.»

Igjen må jeg le.

For her tar han feil. Saken er at når hjertet ditt først er blitt fullstendig smadret, er ikke en sånn telefonsamtale noe å snakke om. Et stikk i hjertet, kanskje en mislyd. Det blir i hvert fall ikke knust.

Grant er godt i gang nå: «Jeg har aldri sett deg gråte engang.»

Bare hyggelig, vurderer jeg å si. Hvor mange ganger hadde ikke mamma et sted mellom latter og gråt fortalt oss at hennes siste kavaler hadde sagt hun var for emosjonell?

Det er det som er med kvinner. Samme hva du gjør, blir det feil. Viser du åpenlyst hva du føler, blir du oppfattet som hysterisk. Pakker du vekk følelsene så kjæresten din ikke må forholde seg til dem, er du en hjerteløs bitch.

«Jeg må stikke, jeg, Grant», sier jeg.
«Selvfølgelig må du det», svarer han.
Det at jeg følger opp tidligere inngåtte avtaler understøtter visst bare at jeg er en iskald, ond robot som sover i en seng av hundredollarsedler og rådiamanter. (Om det bare var så vel.)

Jeg legger på uten å si ha det og gjemmer meg under restaurantens markise. Idet jeg trekker pusten for å hente meg inn igjen, venter jeg for å se om tårene kommer. De gjør ikke det. De gjør aldri det. Det er greit for meg.

Jeg har en jobb å gjøre, og i motsetning til Grant skal jeg gjøre den, for meg og alle andre ved Nguyen Literary Agency.

Jeg glatter over håret, retter meg opp i skuldrene og går inn, der vindstøtet fra klimaanlegget gir meg gåsehud på armene.

Det er sent på dagen for lunsj, så det er begrenset med gjester, og jeg får øye på Charlie Lastra nesten bakerst i lokalet, kledd i svart fra topp til tå som forlagsbransjens egen storbyvampyr.

Vi har aldri møtt hverandre før, men jeg dobbeltsjekket i Publishers Weekly der det sto at han hadde blitt forfremmet til sjefredaktør i Wharton House Books, og studerte bildet av ham nøye: de strenge, mørke øyenbrynene; de lysebrune øynene; den svake folden i haka under de fyldige leppene. På det ene kinnet har han den typen mørk føflekk som garantert ville bli oppfattet som en skjønnhetsflekk om han var kvinne.

Han kan ikke være stort mer enn trettifem, med et ansikt som godt kunne beskrives som gutteaktig om det ikke var for hvor trøtt han ser ut og gråfargen som er jevnt fordelt i det svarte håret.

I tillegg skuler han. Eller surmuler. Munnen surmuler. Panna skuler. Surmkuler.

Han kaster et raskt blikk på klokka si.

Ikke noe godt tegn. Rett før jeg dro fra kontoret, advarte sjefen min, Amy, meg om at Charlie er kjent for å være utålmodig, men jeg bekymret meg ikke. Jeg kommer alltid presis.

Bortsett fra når jeg blir dumpet per telefon. Da er jeg tydeligvis seks og et halvt minutt forsinket.

«Hei!» Jeg rekker ut hånda for å trykke hans idet jeg nærmer meg. «Nora Stephens. Så hyggelig å endelig møte deg ansikt til ansikt.»

Han reiser seg, og stolen skraper over gulvet. De svarte klærne, mørke trekkene og måten han ter seg på har omtrent samme effekt på rommet som et svart hull som suger alt lys ut av det og svelger det helt.

Folk flest kler seg i svart som en form for lat profesjonalitet, men han får det til å se gjennomtenkt ut, der den avslappede genseren i merinoull kombinert med buksa og de sporty skoene gjør at han minner om en kjendis en paparazzifotograf har fanget opp på gata. Jeg tar meg selv i å beregne hvor mange amerikanske dollar han er kledd i. Libby kaller det for «det foruroligende middelklasse-partytrikset» mitt, men egentlig er det bare det at jeg elsker pene ting og ofte vindusshopper online for å roe meg etter en stressende dag.

Jeg ville plassert antrekket til Charlie et sted mellom åtte hundre og tusen dollar. Omtrent som mitt, for å være ærlig, selv om alt jeg har på meg, bortsett fra skoene, ble kjøpt brukt.

Han ser granskende på den utstrakte håndflaten min i to lange sekunder før han rister den. «Du er forsinket.» Han setter seg uten å bry seg med å møte blikket mitt.

Finnes det noe verre enn en mann som tror han er hevet over sosiale normers lover bare fordi han ble født med et ålreit ansikt og en feit lommebok? Grant har brent gjennom den daglige toleransekvoten jeg har for innbilske tosker. Likevel må jeg spille dette spillet av hensyn til forfatterne mine.

«Jeg vet», sier jeg og stråler unnskyldende uten egentlig å be om unnskyldning. «Takk for at du ventet på meg. Togstans. Du vet hvordan det er.»

Blikket hans hever seg mot mitt. Øynene ser mørkere ut nå, så mørke at jeg er usikker på om det er iriser rundt pupillene. Ansiktsuttrykket viser at han ikke vet hvordan det er, dette med togstans av uhyggelige eller ordinære årsaker.

Han tar sannsynligvis ikke undergrunnsbanen.

Han drar sannsynligvis dit han skal i en skinnende svart limo eller en gotisk vogn trukket av et spann med Clydesdalehester.

Jeg tar av meg blazeren (fiskebeinsmønster, Isabel Marant) og setter meg i stolen overfor ham. «Har du bestilt?»

«Nei», sier han. Ingenting mer.
Forhåpningene mine daler ytterligere.
Vi hadde planlagt denne bli-kjent-lunsjen for flere uker siden. Men sist fredag hadde jeg sendt ham et nytt manus fra en av de eldste klientene mine, Dusty Fielding. Nå lurer jeg på om jeg kan utsette en av forfatterne mine for denne mannen.

Jeg tar opp menyen. «De har en fenomenal salat med chèvre.»

Charlie lukker menyen sin og betrakter meg. «Før vi går videre», sier han, med tykke svarte øyenbryn som rynker seg, og med en stemme som er mørk og naturlig hes, «må jeg bare få sagt at jeg syntes den nye boka til Fielding var uleselig.»

Jeg får hakeslepp. Jeg er ikke sikker på hva jeg skal si. For det første hadde jeg ikke tenkt å bringe boka på bane. Hvis Charlie ville forkaste den, kunne han vel bare ha gjort det på mail. Og uten å bruke ordet uleselig.

Men uansett ville da enhver anstendig person i hvert fall vente til det sto noe brød på bordet før han lot fornærmelsene hagle.

Jeg lukker min egen meny og folder hendene på bordet. «Jeg synes det er den beste hun har skrevet hittil.»

Dusty har allerede fått publisert tre andre bøker, fantastiske alle sammen, selv om ingen av dem har solgt godt. Det forrige forlaget hennes turte ikke å ta sjansen på henne en gang til, så derfor er hun nå på leting etter et nytt hjem til den neste romanen sin.

Og greit, kanskje er det ikke den jeg liker best av bøkene hennes, men den har et enormt salgspotensial. Med den riktige redaktøren vet jeg hva denne boka kan bli til.

Charlie setter seg til rette, og det tunge og kritiske i blikket hans får det til å krible nedover ryggraden min. Det føles som om han ser rett gjennom meg, forbi den blankpussede høfligheten og inn til de taggete kantene under. Blikket hans sier: Tørk av deg det frosne smilet. Du er ikke så fin.

Han vrir på plass vannglasset sitt. «Den beste boka hennes er Det praktfulle ved små ting», sier han, som om tre sekunders øyekontakt var nok til å lese mine innerste tanker og vite at han snakker for oss begge.

For å være ærlig er Det praktfulle en av de beste bøkene jeg har lest de siste ti årene, men denne blir da ikke elendig av den grunn.

Jeg sier: «Denne boka er akkurat like god. Den er bare annerledes – mindre tøylet, kanskje, men det gir den en filmatisk kvalitet.»

«Mindre tøylet?» sier Charlie med skjevt blikk. I det minste har den gyllenbrune fargen smøget seg inn i øynene hans igjen så jeg ikke i like stor grad føler at de vil brenne hull i meg. «Det er som å si at Charles Manson var en livsstilsguru. Det kan jo stemme, men det er ikke det som er poenget. Denne boka føles som om noen har sett den Sarah McLachlan-reklamen mot dyremishandling, og tenkt: Men hva om alle valpene døde i løpet av filmen?»

En amper latter lurer seg ut av meg. «Greit. Den er ikke noe for deg. Men da kunne det vært mer nyttig», raser jeg, «om du sa hva du likte ved boka. Så jeg vet hva jeg skal sende deg fremover.»

Løgner, sier hjernen min. Du kommer ikke til å sende ham flere bøker.

Løgner, sier Charlies urolige, ugleaktige øyne. Du kommer ikke til å sende meg flere bøker.

Denne lunsjen – dette mulige samarbeidet – fører ingen sted hen.

Charlie vil ikke jobbe med meg, og jeg vil ikke jobbe med ham, men kanskje har han ikke helt gitt opp alminnelig høflighet, for han overveier spørsmålet mitt.

«Den er altfor sentimental for meg», sier han omsider. «Og persongalleriet er karikert ...»

«Eksentrisk», sier jeg. «Det kan kanskje dempes, men det er et stort persongalleri – Særhetene hjelper med å skille dem fra hverandre.»

«Og settingen ...»

«Hva er galt med settingen?» Settingen i En gang i livet selger jo hele boka. «Sunshine Falls er sjarmerende.»

Charlie fnyser og himler med øynene, tro det eller ei. «Den er fullstendig urealistisk.»

«Stedet finnes på ordentlig», svarer jeg. Dusty hadde fått den lille fjell-landsbyen til å høres så idyllisk ut at jeg faktisk googlet den. Sunshine Falls i Nord-Carolina ligger like utenfor Asheville.

Charlie rister på hodet. Han virker irritabel. Vel, vel, da er vi to.

Jeg liker ham ikke. Hvis jeg er den arketypiske Storbypersonen, er han den Gretne Tverrpompen som er umulig å tilfredsstille. Han er den Snerrende Menneskehateren, Oscar the Grouch, Heathcliff i andre akt, det verste ved Mr. Knightley.

Noe som er synd, for han har også rykte på seg for å ha en sjelden teft. Flere av agentvennene mine kaller ham Midas. Som i «Alt han tar i, blir til gull». (Selv om enkelte andre riktignok omtaler ham som Stormskyen. Som i «Han får det til å regne penger, men til hvilken pris?».)

Poenget er at Charlie Lastra velger vinnere. Og han velger ikke En gang i livet. Fast bestemt på å styrke selvtilliten min, om ikke hans, legger jeg armene i kors over brystet. «Uansett hvor konstruert du syntes den var, kan jeg fortelle deg at Sunshine Falls er ekte.»

«Det er godt mulig den lille byen finnes», sier Charlie, «men jeg kan fortelle deg at Dusty Fielding aldri har vært der.»

«Hvorfor har det noe å si?» spør jeg og spiller ikke lenger høflig.

Som reaksjon på utbruddet mitt rykker det i munnen til Charlie. «Du ville vite hva jeg mislikte med boka ...»

«Hva du likte», retter jeg.
«... og jeg mislikte settingen.»
Sinnet fyker nedover luftrøret mitt og videre ned i lungene.

«Så hva om du bare forteller meg hva slags bøker du vil ha, Mr. Lastra?»

Han lener seg bakover mot ryggstøet, likeglad og henslengt som en jungelkatt som leker med byttet sitt. Han vrir på vannglasset sitt igjen. Jeg hadde trodd det var et nervøst tic, men kanskje er det en dårlig torturtaktikk. Jeg har lyst til å slå glasset utfor bordet.

«Jeg vil ha», sier Charlie, «tidlig Fielding. Det praktfulle ved små ting.»

«Den boka solgte ikke.»

«Fordi forleggeren hennes ikke kunne sakene sine», sier Charlie. «Wharton House kan. Jeg kan.»

Øyenbrynet mitt hever seg, og jeg gjør så godt jeg kan for å formane det på plass igjen.

Akkurat da nærmer servitøren seg bordet vårt. «Vil dere ha noe mens dere titter på menyen?» spør hun blidt.

«Salat med chèvre til meg», sier Charlie uten å se på noen av oss.

Han ser sannsynligvis frem til å erklære den beste salaten i hele byen for uspiselig.

«Og til deg, ma’am?» spør servitøren.

Jeg undertrykker gyset som farer nedover ryggen min når en på noen-og-tjue kaller meg ma’am. Det er nok sånn gjenferdene har det når folk går over gravene deres.

«Jeg vil ha det samme», sier jeg, og så, fordi det har vært en skikkelig drittdag og det ikke er noen her jeg trenger å imponere – og fordi jeg er tvunget til å være her i minst førti minutter til med en mann jeg ikke har noen intensjon om å jobbe med noensinne – sier jeg: «Og en gin martini. Dirty.»

Øyenbrynet til Charlie hever seg bare en anelse. Klokka er tre om ettermiddagen på en torsdag, ikke akkurat happy hour, men ettersom forlagsbransjen stenger ned om sommeren og folk flest tar fredagene fri, er det nesten helg.

«Dårlig dag», sier jeg lavmælt da servitøren går av sted med bestillingen vår.

«Ikke så dårlig som min», svarer Charlie. Resten blir hengende i lufta, usagt: Jeg leste åtti sider av En gang i livet, og så satte jeg meg ned med deg.

Jeg fnyser. «Likte du virkelig ikke settingen?»

«Jeg kan knapt forestille meg noe sted jeg har mindre lyst til å tilbringe fire hundre sider.»

«Vet du», sier jeg, «du er akkurat så hyggelig som de sa.» «Jeg kan ikke styre hva jeg føler», sier han kjølig.
Jeg reiser bust. «Det er som om Charles Manson skulle si at det ikke var han som begikk mordene. Teknisk sett kan det jo stemme, men det er ikke akkurat poenget.»

Servitøren kommer med martinien min, og Charlie sier med grov stemme: «Kan jeg også få en sånn?»

***

Senere samme kveld plinger det inn en mail på telefonen min.

Hei, Nora,
Husk gjerne på meg til fremtidige prosjekter med Dusty. – Charlie

Jeg er bare nødt til å himle med øynene. Ikke noe Hyggelig å møte deg. Ikke noe Håper det står bra til med deg. Han gidder ikke engang å bry seg med grunnleggende takt og tone. Mens jeg skjærer tenner, skriver jeg tilbake og etteraper stilen hans.

Charlie,

Hvis hun skriver noe om livsstilsguru Charlie Manson, skal du få beskjed øyeblikkelig.

– Nora

Jeg stikker telefonen i lomma på joggebuksa og dytter opp døra inn til badet for å begynne på hudpleierutinen min i ti trinn (også kjent som de beste tre kvarterene i løpet av dagen). Telefonen vibrerer, og jeg drar den opp.

N,

Nå kan du bare ha det så godt: Jeg er nemlig svært interessert i å lese det.

–C

Ganske oppsatt på å få det siste ordet, skriver jeg: Natt. (God natt er så avgjort ikke det jeg mener.)
Beste, skriver Charlie tilbake, som om han signerer en mail som ikke finnes.
Er det én ting jeg hater mer enn sko uten hæler, så er det å tape. Jeg skriver tilbake: x.
Ikke noe svar. Sjakkmatt. Etter denne drittdagen gjør denne lille seieren at jeg føler at alt er som det skal i verden. Jeg gjør meg ferdig med hudpleierutinen. Jeg leser fem lykksalige kapitler av en nifs kriminalroman og sovner på den perfekte madrassen min uten å ofre Grant og det nye livet hans i Texas én eneste tanke. Jeg sover som et barn.

Eller en isdronning.