Les et utdrag fra «Drømmer av bronse»

Her kan du lese et lite utdrag fra Drømmer av bronse,  tredje bok i Camilla Läckbergs serie om Faye. 

God fornøyelse!

Faye kikket ut over Strömmen fra suiten på Grand Hôtel. Lettkledde mennesker beveget seg på kaiene nedenfor slottet. Hun la hånden på brystet og kjente det dunkende hjertet. Hadde det noen gang hamret så voldsomt før?

Hun skvatt da det banket på døra.

«Hvem er det?» ropte hun. Stemmen var så svak, den var knapt til å kjenne igjen.

Det at hun var nødt til å spørre, økte bare engstelsen.

«Alice,» lød en kjent stemme, og Faye pustet ut. Hun ble så lettet at hun nesten ga fra seg et hikst.

Hånden skalv da hun åpnet døra.

Venninnen, som også var en viktig partner i Fayes selskap Revenge, kom inn og begynte straks å vandre fram og tilbake i suiten.

«Så det er altså sånn velstående folk lever?»

«Du lever ikke akkurat i slummen selv, Alice.»

Faye greide å presse fram en latter, selv om hjertet fortsatt slo fort.

«Er det denne suiten Madonna og Beyoncé bor i når de er her?» spurte Alice og slo seg ned i en av de store sofaene. «Eller finnes det en som er enda flottere?»

«Nei, det er denne.»

Faye strakte seg etter sølvkannen med kaffe som sto på et stort brett fylt med lekre frokostretter.

«Så jeg puster inn rester av DNA-et deres nå …» sa Alice andektig.

Faye greide å presse fram enda en latter.

«Jeg tror nok det har blitt luftet ut for en stund siden. Og alle spor av kroppsvæsker er også blitt fjernet, håper jeg. Du får nøye deg med sporene mine.»

Hun ga Alice kaffekoppen og pekte spørrende på muggen med melk.

Alice ristet på hodet.

«Nei takk. Jeg tar den svart. Som elskeren jeg har for tiden.»

Faye gliste, skjenket i en kopp kaffe til seg selv også og satte seg i lenestolen overfor Alice.

«Jeg tror ikke det er særlig politisk korrekt …» sa hun.

Alice trakk på skuldrene. Etter den stygge skilsmissen fra Henrik hadde hun utvist en befriende evne til å gi fullstendig blaffen i hva andre måtte mene om hennes gjøren og laden.

«Hvorfor ville du at vi skulle møtes her og ikke på kontoret? Og hvorfor er du her, og ikke hjemme hos deg selv?»

Alice gikk som vanlig rett på sak.

Faye kikket ned i fanget sitt. Hun hadde ikke lyst til å blande inn dem hun var glad i, i bekymringene sine, men samtidig visste hun av erfaring at man ikke er sterkest alene.

«Jeg så faren min i går kveld. Da vi var på Riche. Han stoppet utenfor vinduet og glodde rett inn på meg. Så gikk han.»

Det gikk kaldt nedover ryggen på henne da hun så for seg farens illsinte blikk. Det som hadde gjort henne så liten og svak gjennom hele oppveksten fordi hun visste at når han ga henne eller moren det blikket, ville de snart bli straffet.

Det klirret da Alice satte kaffekoppen hardt ned på skålen.

«Er du sikker?»

Faye nikket. «Ja. Jeg er sikker.»

«Jeg skjønte at det var noe. Du ble stille og dro så tidlig. Til og med Ylva stusset.»

«Ja, jeg skal snakke med henne også.»

Faye møtte blikket til Alice.

«Da jeg kom hjem til leiligheten, oppdaget jeg merker på ytterdøra, som om noen hadde prøvd å komme seg inn. Jeg dro rett hit.»

«Herregud.» Alice strakte ut hånden og klemte Fayes. «Hvordan blir det med Italia nå, da?»

Bare tanken på det vakre hjemmet i Ravi, der datteren og moren ventet, fikk det til å snøre seg til i halsen på Faye.

«Jeg har bestemt meg for å avbestille. Jeg kan ikke risikere å føre ham dit. Han vet at de lever. I går holdt han opp et foto av dem, som jeg ga til Jack før han … døde. De må ha holdt kontakten etter at de rømte fra fangetransporten, og Jack må ha gitt ham fotoet, og nå … Jeg vet ikke. Men jeg er nødt til å finne meg et annet sted å bo. Et hus. Jeg har ikke bodd i et hus siden jeg flyttet til Stockholm, bortsett fra da jeg leide hos Kerstin. Forhåpentligvis er ikke det noe faren min forventer.»

«Er det ikke tryggere inne i byen? I en leilighet?»

Faye ristet på hodet. «For mye folk som kommer og går. I et hus har jeg kontroll, det kan overvåkes.»

«Si fra hvis det er noe jeg kan gjøre,» sa Alice og reiste seg. Hun skjenket i mer kaffe fra kannen.

«Jeg kommer sikkert til å trenge hjelp. Men først er det en del ting jeg må ordne selv.»

«Tror du virkelig han vil ta sjansen på å komme etter deg? Han har åpenbart rømt fra fengselet; kanskje han bare går i dekning og lar dere være i fred?»

Faye ristet på hodet. «Nei. Jeg kjenner ham. Han er ute etter meg. Hvorfor skulle han ellers vise meg det bildet? Jeg må være forberedt.»

Hun fikk gåsehud på armene som om det gikk en kald trekk gjennom det elegante hotellrommet.

«Hva vil du gjøre med lanseringen, da? Skal vi utsette den?»

«Nei. Jeg skal ordne opp i dette. Vi har jobbet altfor hardt til å utsette lanseringen og risikere alt. Kaprer vi det amerikanske markedet, kommer Revenge til å seile opp som et av de ypperste skjønnhetsmerkene, det vet både du og jeg. Jeg har ikke tenkt å la faren min komme i veien for det.»

Faye slo armene om seg selv, det trakk nesten mer nå. Var det klimaanlegget?

«Kan du forresten øke sikkerhetstiltakene på kontoret så fort som mulig? Jeg er nødt til å stikke innom en tur litt senere i dag,» fortsatte hun.

«Jeg skal fikse det med én gang.»

Alice reiste seg og omfavnet henne hardt.

Faye pustet inn den velkjente duften av Chanel N°5. Alice hadde alltid hatt en forkjærlighet for det klassiske.

Da døra slo igjen etter venninnen, gikk Faye inn på soverommet; hun nølte et øyeblikk før hun tok opp mobilen. Dette var ikke en samtale hun gledet seg til. Hun hatet å lyve for datteren sin. Men til moren sin måtte hun fortelle sannheten. Moren visste bare så altfor godt hvor farlig eksmannen var, og det ville være galt å la henne forbli uvitende.

Faye sukket og ringte med FaceTime. Det skar henne i hjertet da datterens vakre ansikt dukket opp på skjermen.

«Mamma! Når kommer du hjem? Jeg har tegnet en tegning til deg som du skal få når du kommer!»

«Vennen min, så snill du er. Jeg savner deg så mye, men jeg kan dessverre ikke komme hjem ennå, jeg må bli her og ordne noe på jobb først.»

Det skuffede blikket til Julienne var så altfor velkjent. Nok en gang brøt hun et løfte. Det sved enda mer da hun så hvor hardt datteren kjempet for å se likeglad ut.

Julienne trakk på skuldrene. «Ja vel.»

«Hvordan går det med deg?»

«Bra, men du vil vel snakke med mormor, som vanlig?»

«Å, Julienne. Akkurat nå er det veldig viktig at jeg får snakke med mormor, men neste gang kan vi …»

«Ja da.»

Juliennes ansikt forsvant og ble erstattet av gyngende lyse vegger og mørke møbler da hun gikk gjennom huset.

«Mormor!» ropte hun.

Så dukket ansiktet til Fayes mor opp.

«Kan jeg få snakke med deg alene?» spurte Faye dempet.

Moren nikket, og på mobilskjermen kunne Faye se at hun gikk opp til overetasjen.

«Hva er det?» spurte hun da hun var oppe, lett andpusten etter de raske skrittene opp trappa. «Du skremmer meg.»

Faye trakk pusten dypt. «Jeg så ham i går. Pappa. Og jeg tror han har prøvd å komme seg inn i leiligheten min.»

Moren gispet. «Gösta? Er du sikker?»

Samme spørsmål som Alice hadde stilt, og Faye ga henne samme svar.

«Ja. Jeg er helt sikker. Og han vet at dere er i live, så jeg har avbestilt hjemreisen, selv om han umulig kan vite om huset i Ravi. Jeg kan ikke ta sjansen på å føre ham dit dersom han holder øye med meg.»

Hun kjente tårene svi bak øyelokkene, men tvang dem bort.

«Vær ekstra forsiktig framover. Jeg skal selvfølgelig ordne med økt sikkerhet for dere med én gang. Jeg tar ingen sjanser.»

«Hvor er du nå?»

Moren skalv i stemmen, og mobilen dirret i hånden på henne. Faren hadde den evnen. Å vekke en dyp, primitiv redsel i dem. De visste begge hva han var i stand til, og hvilken ondskap som bodde i ham.

«Jeg har sjekket inn på Grand Hôtel. Men jeg skal ordne meg et nytt og sikrere sted å bo.»

«Ta vare på deg selv,» sa moren stille, og Faye nikket bare.

Hun kunne ikke la frykten ta overhånd. Hun ville ikke gi faren den makten. Og hun måtte holde hodet kaldt for å kunne planlegge neste skritt. Han var på rømmen, ettersøkt, noe som til en viss grad ga henne overtaket.

«Ta vare på Julienne. Elsker dere,» sa hun og trykte vekk samtalen.

Faye ble sittende på senga. Etter alt som hadde hendt de siste årene, var hun lei av å slåss. Men det var akkurat det hun ble nødt til å gjøre nå. Slåss for sitt eget og familiens liv. Hun tenkte på fotoet hun hadde vist Jack, og som han hadde tatt med seg. Det var det eneste bildet som eksisterte av moren og Julienne, og hun savnet å kunne ta det fram og se på det. Hun hadde tatt det på en strand på Sicilia, og mintes hvordan Julienne hadde ligget i mormorens armer, med det lange, lyse håret floket og fuktig etter å ha badet i havet, mens hun kikket inn i kameraet. Nå var det faren hennes som hadde det.

Hun skulle kjempe for dem til siste blodsdråpe.

Hun tok fram mobilen igjen og søkte på eiendomsmeglere i Stockholm. I det øverste treffet kom det tydelig fram i annonsen at de først og fremst siktet seg inn på det eksklusive boligmarkedet. Hun klikket på nummeret på hjemmesiden, og det tok ikke lang tid før en mannsstemme svarte.

«Hei, jeg vil kjøpe et hus,» sa Faye kort.

«Greit! Jeg skal sette deg over til en av meglerne våre.»

Hun strakte seg etter mineralvannet som sto på nattbordet, og tok seg en slurk for å skylle bort den bitre ettersmaken av kaffe mens hun ventet.

«Peter Bladh, hva kan jeg hjelpe deg med?» Etter bakgrunnsstøyen å dømme lot det til at mannen kjørte bil.

«Jeg heter Faye Adelheim, og jeg ønsker å kjøpe et hus. Raskt. Jeg vil at det skal ha strandlinje, og det kan ikke ligge mer enn en halvtime fra Stockholm sentrum. Prisen spiller ingen rolle.»

Det oppsto en kort og forvirret stillhet.

«Hm … Jeg har et hus som kan være aktuelt,» sa han. «Det ligger på Lidingö, ved vannet. Prisantydningen er …»

«Som sagt,» avbrøt Faye, «prisen spiller ingen rolle. Når kan jeg se det?»

«Hvor befinner du deg?» spurte megleren.

Hun måtte oppføre seg som normalt, ikke vise frykt. Det ville ikke ta lang tid før angrepet kom, og da måtte hun være klar.

«Jeg bor på Grand Hôtel.»

«Jeg kan plukke deg opp om tjue minutter. Jeg må bare svinge innom kontoret først og hente koder og nøkler til huset.»

«Perfekt.»

Da de hadde lagt på, reiste Faye seg og gikk mot dusjen. Hun hadde mye å gjøre. Hun skulle beskytte familien sin.

Utdrag fra Camilla Läckberg: Drømmer av bronse. Oversatt fra svensk av Veronica Garten.