Jul - gjestfrihetens høytid

Utdrag fra Gjestfrihetens kraft

Hver eneste jul feiret vi på den samme måten i Sønsterudveien 6 på Kolbotn. Det var søstrene mine, Marianne og Liv Berit, og foreldrene mine, Sigrid og Josef. Far var forlagssjef i Lutherstiftelsens forlag, mor arbeidet i bokhandelen deres i Citypassasjen, og hver jul ble huset vårt fylt med blomster, konfekt og bokgaver fra andre forlag, bokhandlere, trykkerier og bokbinderier. Julestemningen var til å ta og føle på. Når den ble toppet med julegudstjeneste i Kolbotn kirke, og mors julemat og hjemmebryggede øl, var det ikke noe vi manglet, bortsett fra kanskje én ting: Jeg savnet fremmede gjester. Av en eller annen grunn hadde jeg merket meg Jesu ord: «Jeg var fremmed og dere tok imot meg.» Hvor var de fremmede?

Bare to ganger var vi flere til bords på julaften enn oss fem, og det var da vi fikk overraskende besøk av tante Gudrun fra Rakkestad. Julaften begynte å bli forutsigbar og kjedelig for meg. Det var sikkert derfor jeg debuterte med rispipe og pipetobakk det året jeg fylte 15.

Året etter begynte jeg på Kristelig Gymnasium. Jeg valgte latin/gresk-linjen, fordi jeg ville bli prest, og ble fortalt at Kirkens Bymisjon, den gang Oslo Indremisjon, manglet frivillige til å sørge for julefeiring for hjemløse kvinner og menn på «Hjørnet» i Maridalsveien. Jeg meldte meg til tjeneste. Endelig skulle jeg få oppleve en julefeiring i tråd med det Jesus sto for, sammen med folk som sto utenfor det gode selskap.

For å tekkes foreldrene mine feiret jeg først julaften sammen med mine på Kolbotn, og denne gangen uten pipe i kjeften. Men fra første juledag, tidlig om morgenen, og gjennom hele resten av julen var jeg i Maridalsveien i Oslo sammen med uteliggere og prostituerte og hjemløse. Her luktet det kvistlakk og ribbe, røyk og røkelse. Sirkusdirektør Arnardo tryllet, prester prekte og vi frivillige føyk rundt og fikset og ordnet og stemte i julesanger, helt til barnålene gav opp og begynte å drysse nærmere nyttår.

Jeg stortrivdes og kjente på en erfaring av å være noe for noen som trengte det. Ja, at vi frivillige gjorde en forskjell ved vår tilstedeværelse. Vi var lykkelige. Jeg fikk til og med nytte av de kjedelige pianotimene hos frøken Jensen på Musikkonservatoriet da de trengte pianospill til julesangene. Erfaringen ble sittende i ryggmargen, og som ferdig utdannet prest og med familie savnet jeg senere denne alternative julefeiringen. Det var noe med luktene, med det røffe og rare, litt møkkete, og også følelsen av noe utrygt som fascinerte og berørte. Slik ville Jesus at vi skulle være, tenkte jeg. Senere ble jeg mye mer bevisst på at forkynnelsen min måtte ha med seg disse perspektivene, også den gangen jeg hadde ansvar for julegudstjenesten i Åmot kirke i Modum:

«Det var ikke rom for dem i herberget …», leste jeg denne julekvelden, men ble avbrutt av en guttepjokk: «Sånn kan det ikke verra!» Folk klappet av guttens replikk, og jeg ble inspirert av guttens spontane utrop. Etter Jesu fødsel skal det være husrom for alle! Som om englene hadde skrevet med lysende skrift på himmelen den natten: Gjestfriheten er kommet til jorden. Ingen er lenger alene!

Kristendom må handle om gjestfrihet som en udiskutabel menneskelig verdi. Det må handle om frihet for gjestene til å være den de er. Ja, når Jesus som voksen skulle fortelle hva som betyr noe i livet og som gjør en forskjell, roser han dem som tar imot fremmede: «Jeg var fremmed og dere tok imot meg.» Og dette sa han som trådte inn i livet som et hjemløst barn.

Det var ikke plass for Jesus i de tider da Israel var okkupert av romerske styrker. I juleevangeliet slik det fortelles av Lukas, beskrives dette med ordene: «Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke rom for dem i herberget.»

Allerede da følte folk seg truet av måten Gud viste seg på. Og i Johannesevangeliet går dette klart frem: Det handlet ikke bare om overbookede overnattingssteder, men det var åpenbart at folk var mistenksomme overfor en frelser som kom i et barns skikkelse, med en kraft og storhet av en annen verden. Han ble opplevd som truende for alle som betraktet den romerske keiseren som den største. Ja, det står: «Verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham!»

Julen forteller oss at Jesus trumfet det trange, og ikke aksepterte hjemløshet, slik jeg allerede har sitert det fra Hebreerbrevet: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen, uten å vite det, hatt engler som gjester.» Peter sier det kortere og svært tydelig: «Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage.» Gjestfrihet er et stort ord som altfor ofte får et lite innhold. «Sånn kan det ikke verra!»

Derfor har det de siste årene vokst fram sterke frigjøringsbevegelser som kjemper for like rettigheter uavhengig av hudfarge, kjønn, legning og etnisitet. I tillegg har flyktningstrømmen de siste fem årene vært en stor utfordring i vår del av verden. Motstandskrefter og fremmedfrykt finnes i altfor stort og skremmende omfang, men likevel er det tegn til en ny gjestfrihet hvor vi blir mindre opptatt av å telle antall flyktninger, men i stedet takker for livet og tror og satser på at der det er hjerterom er det også husrom.

Vi blir sterke av å elske og svake av å forakte og neglisjere. Vi blir sterke av å være gjestfrie, og svake av å være snerpete, kalde og avmålte. Bildet «Gjestebud» av Liv Benedicte Nielsen, som er trykket helt foran i boken, sprenger da også aldeles rammen for våre tanker om fellesskap og hvor mange vi syns vi har plass til rundt bordet. Her er ikke bare 12 menn, men mer enn 30 mennesker: unge, gamle, kvinner og menn, og det bugner av gode gaver i et fargerikt fellesskap. Noe flottere bilde på hva jul er, kan vi knapt tenke oss.

Adventstiden og juletiden er ikke de lystige hjerters høytid, men tiden for lysets komme og lysets kraft. Bak det grønne og glitrende kan det være kaldt og guffent. Bak det grønne og glitrende kan det være taust og utrygt med skjulte tragedier for store og små. Julen er Guds håndtrykk til oss, ikke med løfte om fravær av sorger, men om nærvær i alt. Han tilbyr frihet til sine gjester. «I min fars hus er det mange rom», sa Jesus. «Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det.» Ferdig snakka!

Advent og jul er tiden da vi feirer den minste som kom til verden med den største kraften. 600 år før Jesu komme fikk de sin adventshilsen fra profeten Jesaja: «Det folk som vandrer i mørket får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet stråler lyset fram. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt.»

 I julen har vi en sjelden anledning til å vise at Jesus har vokst ut av krybben og inn i våre hjerter. Evangeliet er i en sum gjestfrihet. Fra å møte andre som fiende, kan vi bli noens frende og vise at det igjen er blitt plass i «herberget». Derfor er det dypest sett ikke avgjørende hva vi gjør med julen, men hva julen gjør med oss. Jul er at noe nytt ble født, Jesus sann Gud og sant menneske. Men jul er også at noe nytt kan bli født i oss og mellom oss.

Visesangeren Odd Børretzen skrev sin «Salme» og spilte den inn på skiva Kelner i 2002. Der inviterer han Gud til å komme og vise seg som den gjestfrie og barmhjertige: «Kom ned fra det høye en kveld. Bli her en stund, ta det med ro. Bli til morgen, og møt mine venner.»

Julen forsterker livets gleder, og gir ekstra tyngde til livets sorger. Juletiden er et forstørrelsesglass som intensiverer livsopplevelser, troserfaringer og gjestfrihet. Derfor blir vi engasjerte og følsomme.

Men julen er slett ikke bare de lystige hjerters høytid. Det er tiden hvor vansker, sorger, utenforskap og hjemløshet også blir forsterket og eksistensielt plagsomt. Noen hver av oss tenker også på mennesker som er gått bort. Bak det grønne og glitrende er det mye skjult nød, og mange som har vansker med å forstå dette med Guds komme til verden. Hvis Gud er allmektig, hvorfor kunne han ikke være tydeligere og klarere? Flere enn meg undrer seg over om ikke også Gud har språkproblemer.

Opplevelsen av gjestfrihet blir i alle fall alltid preget av om vi forstår hverandre og kan fange opp både humor og alvor.

Jeg hørte om en totning som skulle til Amerika på slektsstevne uten å kunne ett ord engelsk. Da han kom hjem igjen noen uker senere, spurte naboen: «Ole, hadde du språkproblem?» Han svarte: «Itte je, men dom!»

I ugjestmilde tider med pandemi, fattigdom, terror, overgrep og umenneskelighet stiller vi det samme spørsmålet til Gud: «Har du ikke språkproblemer, Gud, når så mange ikke forstår deg? Kunne du ikke talt litt klarere om din allmakt og godhet, tross alt?» Eller som Gabriel Scott sukker i Jernbyrden: «Ville du tapt noe på det, Gud? Ja, du som har gitt oss kjærlighetsbudet, hvorfor holder du det ikke selv?»

Det er som om Gud julenatt roper til oss: Det var derfor jeg kom. Det var derfor jeg måtte bli en av dere og dele deres kår. Det var derfor jeg også smakte hjemløshetens og utenforskapets skam og sorg.

Selv Josef og Maria og Jesusbarnet opplevde hjemløsheten. Det var ikke plass til dem i herberget og de hadde ikke noe hjem å komme til. Johannes beskriver den såre følelsen av å ikke bli tatt imot slik: «Han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham.» Det er derfor en dyp mening i Hebreerbrevets ord om Han som er prøvet i alt i likhet med oss, så han kan komme oss til hjelp i rette tid.

I den kristne kirke bekjenner vi troen på at Gud er den eneste Gud med sår. Han ble utsatt for umenneskelighet og overgrep, slik den tyske presten Dietrich Bonhoeffer ropte fra sin natt i Buchenwald: «Bare en lidende Gud kan hjelpe lidende mennesker». Det er dette som også er innholdet i den julesangen som berører så mange over hele kloden, «O helga natt». Sangen om forsoning og hjemlov. Det var i denne hellige natten Gud lot underet skje: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Gjestfrihetens Gud har lovet å bo i sin kirke på jord for at håpet skal ha husly i verden. Og kanskje er det ikke rart at det lyder slik i et av de ordene fra Bibelen jeg er mest glad i: «En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer», heter det i 5. Mos 33,27.

Dette er det helt avgjørende orienteringspunktet for den kristne tro. At Jesus kom til oss som sann Gud og sant menneske og lot sine evige armer bli gjennomboret for vår skyld. Hvis du undrer deg over hvem Gud er, se hvordan Jesus møtte kvinner og menn med oppreisning og nytt liv. Hvis du vil vite hva det er å være levende menneske: Gjør som Gud. Bli sant menneske! Julen gir landingsstripe til dette avgjørende budskapet i verden, slik en av den første kristne kirkes veivisere, ørkenfaderen Efraim Syreren i Egypt, sa det på 300-tallet:

Om han ikke var menneske,
hvem var det da som lå i krybben?
Om han ikke var Gud,
til hvem var det englene sang lovsanger?
Om han ikke var menneske,
Hvem var det da som ble innbudt til bryllup i Kana?
Om han ikke var Gud,
Hvem forvandlet vann til vin?
Om han ikke var menneske,
Hvem var det som gråt ved Lasarus sin grav?
Om han ikke var Gud,
Hvem var det som kalte ut han som hadde vært død i fire dager?

Da Jesus kom, var det som sann Gud og sant menneske for å la språket få et uttrykk så vi kunne komme til sans og samling, og la hjemløsheten få et svar som gjør det mulig for alle, i det minste å få et snev av hjemfølelse: «En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer.» For å holde omkring oss, vise vei og la oss komme hjem til jul, tross alt.

Den kristne tro handler derfor både om «han som bor i det høye og hellige og hos den som er knust og nedbøyd i ånden for å vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende» (Jesaja 57,15). Julenattens lysende mysterium handler om han, Jesus, som er den dype sammenheng i vår tilværelse. Julens budskap skildrer Guds drøm, presist uttrykt i salmestrofen: «Der Jesus er, der møtes jord og himmel». Det kostet noe for Gud å la drømmen bli virkelighet, og det krever noe av oss å følge ham etter. Men la oss ikke bare bli mermennesker i julen, men også medmennesker som viser hvor gjestfrihetens vei går videre.