Johan Bojer

Johan Bojer (1872–1959) var en populær forfatter i sin samtid, både i Norge og utlandet. Han skrev både romaner, noveller, eventyr og skuespill. Mest kjent er han som en god folkelivsskildrer, for eksempel i Den siste viking (1921), hans store roman om Lofotfisket.
Johan Bojer ble født i Ørkedalen ved Trondheim 6. mars 1872. Moren var tjenestepike og måtte sette bort sønnen til husmannen Elias Fætten i Rissa. Slik sett hadde han et dårlig utgangspunkt for å bli dikter. Men han hadde en far som sendte penger og sørget for at han fikk utdannelse.
Han debuterte med Unge tanker i 1893 – under pseudonymet Johan K. Hansson – og deretter fulgte et skuespill og en fortelling før Bojer fikk sitt gjennombrudd med samfunnsromanen Et folketog.
Bojer bodde i lengre tid i Frankrike, hvor bøkene hans var svært populære, og han ble også oversatt til en rekke andre språk.

Utgivelser:

SKUESPILL: En moder (1894), Gravholmen (1895), Theodora (1902), Brutus (1904), Sigurd Braa (1916), Marie Walewska (1932), Hustruen (1941) 

PROSA: Unge tanker (1893), Helga (1895), Et folketog (1896), Den evige krig (1899), Moder Lea (1900), En pilgrimsgang (1902), Troens magt (1903), Vort rige (1908), Liv (1911), Fangen som sang (1913), Den store hunger (1916), Verdens ansikt (1917), Dyrendal (1919), Den sidste viking (1921), Vår egen stamme (1924), Det nye tempel (1927), Folk ved sjøen (1929), Gård og grend (1933), Huset og havet (1933), Dagen og natten (1935), Kongens karer (1938), Læregutt (1942) Svenn (1946) Skyld (1948), Lov og liv (1952), Fjell og fjære (1957).

EVENTYR: På kirkevei (1897), Rørfløiterne (1898), Hvite fugler (1904).