Helge K. Fauskanger, hvordan skriver du?

H.K. Fauskanger, som har oversatt Det nye testamente til alvisk og analysert språkene i Game of Thrones for NRK, kommer med ny historisk mysterieroman.
Skorpionbrosjen og de andre romanene i serien om Oskar Prods Brattenschlag er satt til begynnelsen av det tjuende århundre og skrevet med en tidsriktig stil, inspirert av blant andre Sir Arthur Conan Doyle og Stein Riverton. «Det er gøy, men også krevende å skrive på denne måten», forteller Fauskanger, som er utdannet filolog og har kjennskap til klassisk hebraisk, gresk og koptisk, samt en rekke oppdiktede språk fra diverse fiktive univers, deriblant alvisk. Og da lurer man jo på hvordan Helge K. Fauskanger jobber når han skriver:

Når du sitter der med blanke ark, hvordan kommer du i gang? Hvor kommer første setning fra?
Blanke ark var det vi hadde i steinalderen, nå har vi en akkurat like blank og akkurat like frustrerende PC-skjerm ... komplett med en spottende markør som står der og blinker hånlig til den hjernedøde forfatteren.

Men første setning? De første setningene var i min siste bok Skorpionbrosjen en slags allusjon til John Dickson Carr, slik vi skal komme tilbake til under.

Hvor mye vet du om hvor du skal, før du begynner å skrive?
Jeg tror alltid jeg har hatt et eller annet «sluttpoeng» i hodet når jeg begynner på en historie. Særlig i Skorpionbrosjen var det aldri noe spørsmål for meg hvor vi skulle mot slutten; problemet var å finne veien dit.

Samtidig er det noen «mulige» ideer jeg hadde i utgangspunktet som kanskje og kanskje ikke blir realisert når jeg kommer til det punktet i historien. Denne boken viste seg å være rikelig lang nok selv om jeg droppet noen mulige narrative krumspring som jeg vurderte tidlig i prosessen.

Skriver du handlingen kronologisk?
Det har vært opp og ned. I mine tidligere bøker hoppet jeg gjerne rundt i historien, skrev de «morsomme» bitene først og fylte inn overgangene etter hvert. Men i min siste bok måtte jeg ta steg for steg sammen med mine karakterer, og endte opp med å skrive nesten hele historien kapittel for kapittel. Først helt på slutten ble epilogen formulert før jeg hadde siste og nestsiste kapittel aldeles i boks. Jeg kunne for så vidt ha skrevet epilogen tidlig, siden jeg som nevnt alltid visste hvor vi skulle helt til slutt, men jeg ventet nesten til enden med å faktisk formulere den.

Hvordan gjør du research? Gjør du det i forkant eller underveis?
Trolig mest underveis, og man kommer veldig langt bare med Google. Men til Skorpionbrosjen, der de historiske personene Aleister Crowley og tarot-kunstnersken Pamela Colman Smith opptrer, gikk jeg tidlig til anskaffelse av relevant litteratur om disse (som Crowley-biografien Perdurabo). Mine fiktive versjoner av disse folkene bør i alle fall ha visse berøringspunkter med virkeligheten, skjønt jeg ikke ser for meg at de vil hjemsøke meg for å klage over måten jeg fremstilte dem.

Kommer karakterene først eller er det handlingen/plottet som styrer?
I denne boken, den fjerde i en serie, var jo de viktigste to «karakterene» på plass allerede. Det var fortellerstemmen Brattenschlag og hans «venn» Lagergren (som ofte behandler vår forteller temmelig nedlatende, skjønt Lagergren også kan vise litt omtanke for ham når det virkelig røyner på). Ellers bør jo karakterene ha en rolle å spille for plottet, ikke bare svime meningsløst omkring i boken som en slags litterære øvelser. De dukker for en stor del opp, og utvikler seg i forfatterens sinn, på det punktet i historien der de trenges. Samtidig bør de jo ikke være altfor åpenbare «plot devices» som soleklart bare er oppfunnet for å tjene visse narrative formål (selv om så skulle være tilfelle ...)

Har du noen lesere underveis?
Jada. Foruten stadig tilbakemelding og oppmuntring fra min redaktør Morten Moi har jeg også sendt kapittelutkast til min gode venn Magne Bergland på info-avdelingen til Bergen Universitet. Han gir nyttige tilbakemeldinger – som at «nå ble det jaggu fryktelig mye kursiv her, gitt!»

Hvilke forfatterskap har inspirert deg?
Jeg blir fortalt at mine bøker er «originale», noe som formodentlig skyldes at jeg knapt aner hvordan moderne kriminallitteratur faktisk tar seg ut; jeg har lest svært lite av den slags.

Jeg leste derimot tidlig en hel del av André Bjerke, og ble også i ung alder utsatt for Jernvognen av Stein Riverton. Bjerke nevnte for øvrig Sort messe av John Dickson Carr som den beste kriminalroman han noen gang hadde lest, og åpningslinjene i Skorpionbrosjen alluderer til åpningen av Sort messe (The Burning Court) som oversatt av N. Chr. Brøgger.

Carr via Brøgger:

            Det var en gang en mann som bodde ved en kirkegård ...
            Er ikke det en ganske suggererende begynnelse på en fortelling uten slutt?

Brattenschlags innledende ord i Skorpionbrosjen:

            En gang for lenge siden var jeg ute for å kjøpe en gave til min hustru, for det var vår tiende bryllupsdag, og døden slo følge med meg.
            Er ikke dette en passende innledning til en berettelse fra mørkets rike?

Hvor skriver du?
I min egen stue. Jeg er ganske stasjonær. PC’en står på bordet, jeg sitter/ligger i sofaen, hvor jeg sovner ca. kl. to om natten. Så våkner jeg igjen neste morgen og diller bort dagen med nøye rutinert tidsspille som for det meste også bare foregår i sofaen, men forhåpentligvis blir det da skrevet noe før jeg igjen sovner klokken to.

Gjenta prosessen veldig mange ganger, så dukker det kanskje opp en komplett roman ... til slutt.

Når på dagen skriver du best?
Dagen?

Carpe noctem, folkens. Carpe noctem!

Har du noen ritualer og vaner (eller uvaner!) under skrivingen?
Uvaner? Sånn bortsett fra å sitte og surfe på nettet når jeg heller burde skrive, mener du? Noen ganger har jeg deaktivert internettforbindelsen i et stakkarslig forsøk på å oppnå fokus.

En gang mente jeg å bryte mine uproduktive uvaner ved å skifte omgivelser. Et nytt, friskt miljø ville da sikkert hjelpe på effektiviteten.

Altså tok jeg med meg laptopen og flyttet en etasje ned i huset!

Jeg skal ikke ha sagt om det hjalp noe særlig.

Hva synes du er den tyngste delen av skrivingen? Og hva er den morsomste?
Når jeg sitter og jobber med en og samme bok i flere år, er det vanskelig å konstant brenne av entusiasme og sprudlende fortellerglede. Snarere er det en høyst reell risiko for å bli luta lei av min egen historie. Den er jo aldri noe spennende for meg. Jeg kan konstruere det som forhåpentligvis er pirrende mysterier for andre, men selv sitter jeg alltid med svaret og løsningen. (Jeg bruker nemlig ikke fuskemetoden som er perfeksjonert av folkene bak serier som LOST og den siste Star Wars-trilogien: Konstruerer digre mysterier som heller ikke du har forklaringen på, og sats på at du kanskje finner på en løsning etter hvert, hvis du overhodet gidder. Avslutningen på LOST og Star Wars episode IX demonstrerer nøyaktig hvor bra dette fungerer i praksis.)

Det morsomme er vel heller når jeg ukevis på etterskudd leser gjennom noe av det jeg pinte ut av meg og innser: «Hm, kanskje dette ikke ble så halvgærent, faktisk!» Leseren bør kunne se for seg en forfatter som sprudlet av fortellerglede og humor, skjønt dette ikke nødvendigvis stemmer med sakens fakta i selve det skrivende øyeblikk ...

Det morsomste for den sadistiske forfatteren er vel å torturere min stakkars hovedperson. (Han er bergenser og jeg er stril. Enough said!) I en god bok om Oskar Brattenschlag skal han tilbringe minst siste fjerdedel av historien på randen av totalt nervesammenbrudd, mens mer rasjonelle folk rundt ham behandler ham med behørig nedlatenhet og ber ham ta seg sammen.

Når du er ferdig med et prosjekt, hvor lang tid går det før du kommer i gang igjen? Skriver du på noe nå?
Kan være høyst variabelt ... Min bok nummer to (Skarlagenssalen) forelå som et komplett utkast før bok nr. 1 i serien (Skrinet) overhodet var utgitt, siden jeg den gang ennå forsøkte å få forbindelser inn i forlagsbransjen. Etter at Gyldendal tok meg under sine vinger, gikk det vel ikke veldig lenge før jeg var i gang med den tredje boken. Da den var ute i 2015, ville forlaget så gjerne ha en fjerde bok med samme hovedperson, og jeg trakk etter hvert pusten dypt og gikk i gang, men det tok sin tid. (Det ble også den tykkeste av alle romanene, og samtidig måtte jeg fullføre min masteroppgave i religionsvitenskap, så ikke tenk altfor ille om meg ... både forlag og universitet hadde sine oppfatninger om hvilket prosjekt jeg burde prioritere, men rådene var ikke riktig sammenfallende.)

Jeg driver for øyeblikket og sysler med to-tre forskjellige ideer som kanskje kan bli til noe etter hvert. Jeg har noen scener, replikkutvekslinger og karakterer i hodet, men hva er det hele historien går ut på? Er det muligens noen vage forbindelser til universet fra Brattenschlag-tetralogien, eller er dette noe totalt ubeslektet?

Den som lever, får se.

Den som ikke lever ... er forhåpentligvis bare mordofferet i en kriminalroman.