En kort biografi om og av Annie Ernaux

Av Annie Ernaux
Oversatt av Lene Sandvold Evensen
Bilder: © Annie Ernaux' private samling (Alle rettigheter forbehold)

Jeg ble født i 1940 i Lillebonne, en liten arbeiderby 25 km fra Le Havre. Jeg var enebarn, og foreldrene mine, Alphonse og Blanche Duchesne, drev en beskjeden kafé og kolonial i spinnerikvarteret. De hadde mistet en liten datter på sju år før jeg ble født. De første minnene mine er uløselig knyttet til krigen, til bombeangrepene som forårsaket store ødeleggelser i Normandie i 1944.

Etter krigen flyttet foreldrene mine tilbake til Yvetot, den store bygda mellom Le Havre og Rouen der begge var født og hadde jobbet på fabrikk. Her bodde jeg frem til jeg var atten, og i hele ungdomstiden navigerte jeg mellom to steder med vidt forskjellig sosial status: den kombinerte kafeen og kolonialen til foreldrene mine, som lå utenfor sentrum, og den private katolske pensjonatskolen som de hadde skrevet meg inn ved, og som lå i sentrum.

Jeg viste tidlig anlegg for skolearbeid og var glad i å lese, noe mor oppmuntret. Jeg hadde skjør helse og var et bortskjemt barn som fikk bøker og fine klær av foreldrene mine, enda det kostet dem mye.

Etter å ha tatt første del av artium begynte jeg på gymnaset i Rouen som attenåring, og der fullførte jeg eksamen på filosofilinjen. Det ble begynnelsen på to veldig vanskelige år for meg, med bulimiske episoder og anorektiske perioder. Men Simone de Beauvoirs Det annet kjønn ble en åpenbaring som kastet lys over en verden «skapt av menn og for menn».

Som nittenåring begynte jeg som pensjonatskoleelev på lærerskolen i Rouen, uten et spesielt ønske om det, og uten et konkret mål. Men jeg holdt ikke ut i det lukkede miljøet og stemningen der, og sluttet midt i skoleåret. Slik hadde det seg at jeg havnet i Finchley, en forstad til London, der jeg gjorde husarbeid på formiddagen, men hadde fri resten av dagen. Jeg leste mye. Fransk samtidslitteratur, som biblioteket i Finchley hadde i rikt monn. I dette vakuumet, mot slutten av sommeren, oppsto ønsket mitt om å skrive en roman. Jeg avbrøt arbeidet med denne da jeg flyttet hjem til Frankrike igjen for å studere litteratur i Rouen. Jeg hadde studiestipend og følte en forpliktelse overfor foreldrene mine til å bestå eksamen og få meg jobb.

I oktober 1962 gjenopptok jeg arbeidet med romanen jeg hadde begynt på i England, og skrev den om. Den ble ferdig på fire måneder og refusert av to–tre forlag. I juni 1963 fikk jeg en grad i moderne litteratur. Jeg så for meg en fremtid som skrivende kvinne som tjener til livets opphold som lærer. Den sommeren møtte jeg en statsvitenskapstudent fra Bordeaux, Philippe Ernaux. Jeg ble gravid, og siden jeg gjerne ville fullføre studiene – abort var forbudt i Frankrike på den tiden – søkte jeg hjelp hos en «klok kone».

Jeg giftet meg med Philippe Ernaux i 1964, og vårt første barn, Eric, ble født 25. desember samme år. Vi bodde i Bordeaux, fortsatt som studenter, i trange kår. Jeg strøk på agrégation-prøven, som gir tilgang til lærerstillinger på gymnas- og universitetsnivå, men mannen min fikk sin grad i statsvitenskap.

I 1965 flyttet vi til Annecy, en turistby i Alpene, der mannen min hadde fått en administrativ stilling. I slutten av juni 1967, etter å ha bestått eksamen i lærerutdanningen, reiste jeg til Yvetot for å besøke foreldrene mine. Neste morgen fikk faren min hjerteinfarkt, og han døde tre dager senere. Jeg fornemmet at jeg opplevde mitt livs mest voldsomme og ubeskrivelige brudd. I september ble jeg tilbudt en stilling på et gymnas 40 km fra der jeg bodde.

I mai 1968 fulgte jeg bare på avstand hendelsene som rystet Frankrike, for jeg ventet mitt andre barn, David, som ble født i oktober. Et år senere ble jeg lærer i Annecy. Mor flyttet inn hos oss og tok seg mye av barna. Det gjorde det mulig for meg å forberede meg på nytt til agrégation-prøven i litteratur, som jeg besto i 1971, og våren 1972 å begynne på boken jeg stadig hadde tenkt på de fire foregående årene. Jeg skrev den i hemmelighet de ettermiddagene jeg ikke underviste, og sendte den til tre forlag. Den het Les armoires vides (De tomme skapene) og kom ut på Gallimard i april 1974. Jeg var 33 år gammel.

I 1975 flyttet vi til en ny by under oppførelse, Cergy-Pontoise, og i sommerferien 1976 skrev jeg min andre bok, Ce qu’ils disent ou rien (Det de sier eller ingenting). Jeg hadde lite tid til å skrive på grunn av lærerjobben, barna og husarbeidet. Denne vanlige situasjonen for kvinner – å ha både den praktiske byrden ved familielivet og et yrkesliv – var det som inspirerte meg til å skrive boken La femme gelée (Den frosne kvinnen), som kom ut i 1981.

Boken ble et forvarsel om endringen jeg selv skulle foreta etter fylte førti. Jeg skilte meg fra mannen min og ble boende sammen med sønnene mine. Det var da jeg fant formen til boken om far. Den fikk tittelen La place (direkte oversatt Stedet, norsk boktittel Far) og utgjorde et brudd, mitt endelige brudd, med romansjangeren. Til tross for bokens suksess valgte jeg å beholde lærerjobben for å ikke gjøre meg selv avhengig av kommersiell suksess.

Deretter utga jeg bøker med ujevne mellomrom. Une femme (En kvinne) viet mor, som led av alzheimer og døde i 1986. Passion simple (En lidenskap), Journal du dehors (Dagbok utenfra), La honte (Skammen), L’événement (Hendelsen), og enda flere etter at jeg pensjonerte meg fra lærerjobben i 2000: L’Occupation (Besettelsen), L’écriture comme un couteau (Skriften som en kniv), L’usage de la photo (Bruken av bilder). Jeg fikk fullført bokprosjektet Les années (Årene), en kollektiv, historisk og sosial selvbiografi.

Siden 1977 har jeg bodd og skrevet i samme hus i et høyereliggende strøk av Cergy-Pontoise.

Kommer februar 2023