Eksklusivt utdrag fra Hunger games: Soloppgang på arenaen

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen  

«Gratulerer med dagen, Haymitch!»

       Det fine med å være født på uttaksdagen, er at man kan sove lenge på bursdagen sin. Derfra går det ganske raskt nedover. Å ha fri fra skolen er ikke akkurat noen kompensasjon for redslene under navneoppropet. Selv om man overlever det, er det ingen som har lyst på kake etter å ha sett to unge mennesker bli dratt med til Capitol for å bli slaktet. Jeg ruller meg rundt og drar dyna over hodet.

       «Gratulerer med dagen!» Min ti år gamle bror, Sid, rister meg i skulderen. «Du sa at jeg skulle vekke deg. Du sa at du ville ut i skogen når det grydde.»

       Det stemmer. Jeg vil gjerne gjøre jobben min før seremonien, sånn at jeg kan bruke ettermiddagen på de to tingene jeg liker best – å sose bort tiden og være sammen med jenta mi, Lenore Dove. Mamma gjør begge deler til en utfordring, for hun pleier å si at ingen jobb er for hard eller skitten eller vanskelig for meg, og at selv de fattigste kan skrape sammen noen småmynter for å skyve elendigheten sin over på noen andre. Men med tanke på dagens to store anledninger, tror jeg hun vil gi meg litt frihet etter at jobben min er gjort. Det er Dødslekenes arrangører som kan spolere planene mine.

       «Haymitch!» hyler Sid. «Sola er oppe!»

       «Ålreit, ålreit. Jeg er også oppe.» Jeg ruller meg rett av madrassen og ned på gulvet, og drar på meg en shorts laget av en av makthavernes melsekker. Ordene MED VENNLIG HILSEN CAPITOL står trykt over rumpa mi. Mamma lar ikke noe gå til spille. Etter at hun ble enke i ung alder da pappa døde i en gruvebrann, har hun fostret opp Sid og meg ved å vaske tøy for andre og la alle mulige ting komme til nytte. Asken i ildgropen blir brukt til lutsåpe. Eggeskall blir malt opp til å gjødsle hagen med. En dag vil denne shortsen bli revet i strimler og vevd inn i en rye.

       Da jeg har kledd på meg, hiver jeg Sid tilbake i sengen, hvor han straks dykker inn under dyna. På kjøkkenet tar jeg en skive maisbrød, en avveksling – i anledning bursdagen min – fra det steinharde mørke brødet vi lager av melet fra Capitol. På baksiden av huset er mamma allerede i gang med å røre i en dampende kjele med klær med en kjepp – musklene strammer seg da hun snur på overallen til en gruvearbeider. Hun er bare trettifem, men livets sorger har allerede skåret furer i ansiktet hennes, slik de gjerne gjør.

       Mamma får øye på meg i døråpningen og tørker seg i pannen. «Til lykke med sekstenårsdagen. Det er plommesaus på ovnen.»

       «Takk, mamma.» Jeg finner en øse og tar litt plommesaus på brødet før jeg går ut. Jeg fant plommene i skogen her om dagen, men det er en hyggelig overraskelse å få dem sånn, varme og søte.

       «Du må fylle sisternen i dag,» sier mamma idet jeg går forbi.

       Vi har innlagt kaldtvann, men det renner i en tynn stråle som det tar en evighet å fylle en bøtte med. I tillegg er det en tønne med rent regnvann som hun tar ekstra betalt for fordi det gir mykere klær, men hun bruker vann fra brønnen til mesteparten av klesvasken. Å fylle sisternen krever mye pumping og bæring, og er en totimersjobb selv med Sids hjelp.

       «Kan det ikke vente til i morgen?» spør jeg.

       «Jeg begynner å gå tom for vann og har et berg av skittentøy å vaske,» svarer hun.

       «I ettermiddag, da,» sier jeg og prøver å skjule frustrasjonen. Hvis uttaket er over klokka ett og vi ikke inngår i årets menneskeofring, kan jeg fikse vannet før tre og likevel rekke å møte Lenore Dove.

       Et teppe av dis ligger beskyttende rundt de slitte, grå husene i Stollen. Det ville vært beroligende hvis det ikke var for de spredte skrikene fra barn som drømmer at de blir forfulgt. I de siste ukene, mens de femtiende Dødslekene har rykket nærmere, har disse lydene kommet stadig oftere, litt som de urolige tankene som jeg må skyve unna. Det andre Kvartsekelspillet. Dobbelt så mange barn. Ingen grunn til å gå rundt og bekymre seg, sier jeg til meg selv, det er ingenting du kan gjøre med det. Som to dødsleker på én gang. Ingen mulighet for å styre utfallet av uttaket eller det som følger etterpå. Så ikke gi næring til marerittene. Ikke tillat deg å få panikk. Ikke gi Capitol den tilfredsstillelsen. De har tatt fra deg nok som det er.