Den tunge ventesorgen

Av: Heidi Bunæs Bang 

Nå er dagen over handler om mye; barn, kreft, håp, valg, død, sorg, smerte, tap, støtte, glede og kjærlighet.

Men hvis jeg skal beskrive innholdet i denne boka med ett ord så handler den om ventesorg.

Boka handler om den tiden vi levde med et alvorlig sykt barn som hadde fått en uhelbredelig sykdom.

Vi gikk fra å ha en sprudlende glad fireåring til å få et uhelbredelig sykt barn med forventet levetid på 9-12 måneder.

Fra en dag til en annen ble livet vårt snudd på hodet.

Hva gjør man når man får en sånn beskjed?

Skal vi akseptere situasjonen som den er eller skal vi lete verden rundt etter alternativ behandling?

Hva skal vi håpe på når alt håp er ute?

Hvordan skal vi gjøre dagene meningsfulle?

Hva skal vi si til henne, søsknene og omverdenen? 

Hvordan skal vi klare å komme oss opp om morgenen?

Jeg hadde tusen spørsmål, men få svar.

Ventesorg er den sorgen man kjenner på når man venter på at noen man er glad i skal dø.

Jeg sørget over at datteren min skulle dø, mens hun fremdeles løp rundt i gata og hadde det fint. Ingen kunne se at hun var syk, men vi visste at hun hadde en sykdom som hun kom til å dø av. Det var ingenting i hele verden som kunne redde henne.

Følelsen jeg hadde i kroppen er vanskelig å beskrive med ord. Det føltes som om hjertet holdt på å eksplodere eller at noen prøvde å rive hjertet ut av kroppen min. Det knyttet seg i magen og brystet mitt og det kjentes ut som om jeg ikke greide å puste.

Ordet ventesorg kommer av det engelske ordet anticipatory grief og ble for første gang brukt i Norge i 2011 i en artikkel i Tidsskrift for norsk legeforening.

Ventesorg er et ord som dekker mye, og som er vakkert og skjørt. Et ord som sier noe om en tøff og vanskelig prosess, og det kan brukes i sorgens mangfoldige landskap.

Å leve med ventesorg kan øke bevisstheten om hvordan livet leves og gi en dypere innsikt i prosessene. Tiden kan få en ny og annen verdi for de som opplever dette. Vi levde sterkt og intenst og dagene opplevdes ofte som gode. Tilknytningen til barnet mitt ble veldig sterkt.

Samtaler om døden er ofte tabubelagt, spesielt når det gjelder barn, både i sosiale sammenhenger og i møte med hjelpeapparatet, derfor er ventesorgen så viktig å forstå og ha innsikt i.

Når et barn er alvorlig sykt og døende, rystes en som menneske og mamma. Folk vil ikke høre om at et barn skal dø. Det føles naturstridig.

Det skal ikke skje, men så skjer det likevel.

Det må vi våge å snakke om.

Kilde: www.ventesorg.no