Aktuell klimaroman fra Jens Liljestrand
Jens Liljestrand: Selv om alt går til grunne
Det er nok en rekordvarm sommer. Men denne gangen forandres tilværelsen for Didrik og familien hans fundamentalt. Store deler av det nordlige Sverige står i flammer, og byer og tettsteder evakueres. Familier splittes i kaoset som oppstår. Den planlagte reisen til Thailand virker som en fjern drøm.
Klimakrisen blir plutselig svært reell, en eksistensiell katastrofe som ingen slipper unna. Livet fortsetter likevel på mange måter som før, med tenåringsforelskelser, ekteskapshavarier, identitetskriser og foreldreopprør.
I fire historier som er tett knyttet sammen, forteller Jens Liljestrand om mennesker som må finne sin vei når virkeligheten rakner og undergangen er blitt hverdag.
Her forteller Jens Liljestrand selv om bakgrunnen for at han har skrevet denne boka
I januar 2018 reiste familien og jeg til Kenya. Vi dro langt ut på havet, til glitrende bølger. Der dykket vi ned og møtte en fiskestim – og en grågrønn, gråblå, gråhvit samling av steiner og alger som en gang var et levende korallrev. Den kvelden sa elleveåringen vår det alle tenkte. Hun sa det rolig, som en enkel konstatering: «Det var ingen farger. På film ser det så vakkert ut med alle fargene. Men jeg vet at de korallene bare fins på film. Det er aldri sånn i virkeligheten.»
Jeg sa til datteren min at korallene var vakre en gang, jeg så dem selv da jeg var gutt. Det så ut som «Oppdrag Nemo», fargene var så sterke at det gjorde vondt i øynene. Det var en eventyrverden, men nå er den borte.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal trøste henne.
Det er hun som må trøste meg.
Jeg blir ofte spurt: «Hvorfor skriver du om klimaet?», og standardsvaret mitt er: «Hvordan kan man skrive om noe annet?» For meg personlig fins det ingen bedre estetisk regel enn den Hemingway formulerte en gang: «Skriv hardt og klart om det som er vondt». Og for meg er det ingenting som gjør mer vondt enn dette: At barna mine arver en døende verden.
Romanen min er ikke et forsøk på å «debattere» klimakrisen. Slike debatter er – i mine øyne – nytteløse, siden klimakrisen er et objektivt, vitenskapelig bevist faktum. Selv om alt går til grunne er snarere et forsøk på å beskrive våre tanker og følelser om den verdenen vi ser rundt oss, et portrett av den menneskelige psykens møte med det faktum at planeten vår uunngåelig blir mindre stabil og beboelig for mennesker.
Jeg har valgt å bygge boka rundt fire sentrale psykologiske reaksjoner: panikk og sjokk i romanens første del, fornektelse og egosentrisme i den andre, sorg og hat i den tredje og motstand i den fjerde. Disse følelsene finnes, i varierende grad, i alle mennesker. De er forståelige, normale og naturlige reaksjoner. Jeg ville også vise hvordan folks dagligliv fortsetter i kaotiske tider – de trivielle og ubetydelige tingene som stadig gnager på samvittigheten, forsvinner ikke, de bare skifter melodi.
Jeg får av og til høre at boka er underholdende, til og med festlig. Det er jeg selvfølgelig glad for – det er unektelig en viss galgenhumor i den vanskelige situasjonen vår, og jeg er fornøyd hvis jeg har klart å fange det. Andre lesere har kalt boka en «satire», og hvis de med det mener at Selv om alt går til grunne ironiserer over livet vi lever nå og framtiden vår, så er det ganske riktig. Men hvis lesere hevder at fortellingen er urealistisk, vil jeg be dem ta en kikk ut gjennom vinduet og beskrive det de ser.
Jeg vil med romanen min stille spørsmål om menneskehetens tro på en verden som raskt er i ferd med å miste fotfestet. Hvem er du når katastrofen står for døra? Og hvordan ser du på ansvaret ditt? Er det for kommende generasjoner? Familien din? Deg selv?
Selv om alt går til grunne kretser i bunn og grunn rundt dilemmaet med klimakrisen: Menneskeheten har bare én planet, men alle mennesker har bare ett liv. Hva vil du bruke det til?