Aktivistene som knuste muren

25 år gamle Michael Arnold kikket forsiktig ut gjennom vinduet. Ofte satt to menn i en parkert bil rett utenfor, som regel en Lada eller en Wartburg. Da visste han at agenter fra det hemmelige politiet Stasi var på plass. Men denne kvelden lå gaten tom. 

Michael ventet gjester. Noen få av dem kjente til planen, de fleste ikke. Noen dager tidligere hadde han stukket en liten lapp til de uinnvidde der han inviterte dem hjem til seg i Zweinaundorferstrasse 20 A onsdag 11. januar 1989 for å feire at han og samboeren hans, Sabine, hadde fått en liten sønn. Da skjønte alle at noe spesielt var i gjære. Sabine og Michaels åtte uker gamle baby var en jente.

Kl. 21.00 dukket de første opp. En etter en kom de oppover de slitte trappene i den gamle leiegården, helt opp til øverste etasje, før de samlet seg i stuen. Der luktet det surt av tobakk og røyk fra en sprekk i den varme kakkelovnen. Den siste som kom, var 27 år gamle Uwe Schwabe. Han var like spent som Michael på hvor mange som ville møte opp. Uwe så seg skuffet rundt, de var 13, ham selv medregnet. 

Like etter at Uwe hadde ankommet leiligheten, stilte Michael seg midt i rommet. Han sendte rundt noen løpesedler med en tekst han hadde skrevet på sin eldgamle «Orga» skrivemaskin. De andre leste i stillhet.

Det var et opprop stilet til Leipzigs innbyggere. 70 år var gått siden drapet på de to arbeiderlederne Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, som regimet hadde plassert i første rekke i DDR-statens heltegalleri. Nok en gang var tusener av arbeidstagere forpliktet til å slutte opp om kommunistpartiets offisielle massemøter for å hylle dem. Men Luxemburg og Liebknecht hadde kjempet for rettigheter som ikke fantes i DDR. Derfor hevdet oppropet at årsdagen for drapet måtte brukes til å kreve grunnleggende borgerrettigheter som ytrings-, presse- og organisasjonsfrihet. Alle ble oppfordret til å møtes på torget foran Gamle rådhus 15. januar 1989 kl. 16.00. Oppropet var undertegnet «Initiativ for demokratisk fornyelse av vårt samfunn». Michael, Uwe og noen andre fra den innerste kretsen hadde klart å trykke nesten 10 000 løpesedler. De hadde fått hjelp av en venn, en prest som selv tok en stor risiko ved å la dem bruke stensilmaskiner og trykkmateriell som kirken disponerte. Løpesedlene lå lagret på et trygt sted, hjemme hos en annen venn av Michael. Nå var spørsmålet – hvem ville være med og dele dem ut? Det måtte skje samme natt om man skulle klare å mobilisere innen søndag.

Etter en lang pause tok Matthias ordet. Han støttet oppropet fullt ut, men hadde to små barn hjemme. Dette var for farlig, de risikerte to–tre års fengsel, kanskje mer. Ingen protesterte mot det han sa. Alle måtte bestemme selv hva de kunne være med på, uten å bli presset. Ingen kunne vite hva straffen ville bli hvis de ble tatt. Usikkerheten skapte uhygge.

Michael på sin side hadde aldri snakket ordentlig ut med Sabine om ansvaret som hvilte på dem etter at de hadde fått lille Johanne. Blitt enige om hva de kunne gjøre og hvor langt de kunne gå. Michael visste innerst inne at han for sin del hadde tatt en beslutning. Selv om han hadde fått et barn, ville han ikke tilpasse seg. Ikke
resignere og la all kritikk, all misnøye, bli holdt innenfor hjemmets fire vegger.

Et spørsmål ble kastet frem. Kunne de lykkes? Ville mange nok ta sjansen på å delta i en slik demonstrasjon?

Michael mente at noe omsider var i ferd med å løsne, også i DDR. Han ville at de skulle våge mer, vise folk at det var mulig å foreta seg
noe, oppmuntre dem til å bli modigere. Bare slik kunne noe settes i bevegelse.

De andre nikket. De var med.

Uwe og en av de andre fra den innerste kretsen, Gesine Oltmanns, forsvant ut døren for å hente løpesedlene. De andre ble værende igjen en liten stund før de brøt opp. Alle skulle møtes igjen senere på kvelden i en annen leilighet, i Schletterstrasse noen kilometer unna, mer sentralt. Der bodde Jochen Lässig.Han var også en venn av Uwe og Michael og involvert i planene.

I grupper på to og tre kom de frem til Jochens leilighet, mange i privatbiler som drev rundt i Leipzig på kvelden og natten og mot betaling plukket opp folk som trengte skyss. Det var en rask og forholdsvis sikker måte å komme seg rundt på. Men flere hadde likevel hatt en følelse av å bli skygget. En Lada fulgte etter mistenkelig lenge. En mann dukket opp og forsvant igjen idet de kom ut på gaten.

Michael ble usikker. De hadde forberedt aksjonen så lenge, han hadde stått oppe en hel natt og sveivet opp løpesedler. De var mange nok, alt var klart. Jo, det var alltid en fare for arrestasjoner, men de hadde gjort det de kunne for å unngå det. Men hva nå? Var virkelig Stasi på sporet? Var risikoen for stor?