Les utdrag fra The Mister!

Jeg løfter kameraet til ansiktet og gransker Alessia gjennom objektivet. Mørke øyne, lange vipper, høye kinnbein og fyldige, lett atskilte lepper. Det strammer seg i skrittet. 

«Du er vakker», hvisker jeg og trykker på lukkeren.

Alessias munn åpner seg forbauset, men så rister hun på hodet og gjemmer ansiktet bak hendene, selv om de ikke helt skjuler smilet. Jeg tar et bilde til.

«Du er det», sier jeg. «Se her.» Og jeg holder baksiden av kameraet mot henne slik at hun kan se bildet. Hun stirrer ned på sitt eget ansikt, som er blitt fanget opp digitalt i høy oppløsning, og så kikker hun opp på meg – og jeg er fortapt. Fortapt i magien i det mørke, mørke blikket. «Se der», mumler jeg. «Du er praktfull.»

Jeg strekker fram hånden, løfter haken hennes og bøyer meg framover, sakte, sakte, slik at hun har mulighet til å trekke seg unna, og så stryker jeg leppene over hennes. Hun gisper, og da jeg trekker meg tilbake, berører hun leppene med fingrene; øynene hennes blir rundere.

«Slik føler jeg det», hvisker jeg, med bankende hjerte.

Kommer hun til å fike til meg? Stikke av?

Hun stirrer på meg. Et overjordisk syn i det dempede lyset, der hun usikkert løfter hånden og følger konturene av leppene mine med fingerspissene. Jeg stivner, lukker øynene da den lette berøringen skaper resonans i hele kroppen. Jeg våger ikke å puste. Jeg vil ikke skremme henne bort. Jeg kjenner den fjærlette berøringen, overalt.

Overalt.

Dæven.

Og før jeg får besinnet meg, trekker jeg henne til meg og slår armene rundt henne. Hun smelter inntil kroppen min, og varmen hennes siver inn i meg.

Å, herregud, så godt å kjenne henne.

Jeg lirker fingrene inn under skautet og drar det forsiktig av hodet hennes. Jeg tar tak i fletten innerst ved nakken, trekker lett i den og fører leppene hennes opp til mine. Alessia», hvisker jeg og kysser henne igjen, mykt, langsomt for ikke å skremme henne.

Hun er rolig i armene mine, og så løfter hun hendene og tar tak om bicepsene mine, lukker øynene og tar imot meg. Jeg kysser henne dypere, tungen min leker med leppene hennes, og hun åpner munnen.

Dæven.

Hun smaker varmt og deilig og søtt forførerisk. Tungen hennes er nølende og usikker mot min. Det er betagende. Det er opphissende. Jeg er nødt til å legge bånd på meg. Det er ingenting jeg heller vil enn å gi meg hen til denne jenta – men jeg tror ikke hun er klar for det. Jeg trekker meg unna. «Hva heter jeg?» mumler jeg mot leppene hennes.

«Mister», hvisker hun mens jeg stryker tommelen nedover kinnet hennes.

«Maxim. Si Maxim.»

«Maxim», sier hun åndeløst.

«Ja.» Jeg elsker klangen i navnet mitt slik hun uttaler det.

Ser du, vanskeligere var det ikke.

Med ett høres en høylytt, insisterende banking på ytterdøren.

Hvem i helsike er det? Hvordan har noen kommet seg inn i bygningen?

Motvillig slipper jeg henne. «Ikke gå noe sted.» Jeg løfter en advarende pekefinger.

«Åpne døren, Mr. Tre… an!» brøler en stemme uten kropp der ute fra. «Immigrasjonsdepartementet!»

«Å, nei», hvisker Alessia og tar seg til strupen; øynene er oppsperret av frykt.

«Ikke vær redd.»

Bankingen får igjen døren til å riste. «Mr. Trev…yan!» Stemmen er merkbart høyere.

«Jeg tar meg av dette», mumler jeg, skikkelig irritert over å ha blitt avbrutt. Jeg etterlater Alessia i mørkerommet og går ut i entreen.

Jeg tar en titt på de to mennene gjennom kikkhullet i døren. Den ene av dem er lav, den andre høy, og de er likt kledd i simple grå dresser og svarte parkaser. De ser ikke ut som representanter for myndighetene. Jeg stopper opp, diskuterer med meg selv om jeg skal åpne eller ikke. Men jeg bør finne ut hvorfor de er her, og om det har noe med Alessia å gjøre.

Jeg trer den solide sikkerhetslenken gjennom låsen og åpner døren på gløtt.

Vil du lese mer? The Mister er tilgjengelig i bokhandel nå!