Nye metoder for mer motiverende matematikklæring

Et tenkende klasserom er et levende klasserom! Det mener i hvert fall menneskene bak læreverket Maximum. De brenner for å la elevene undre seg og snakke mer matematikk sammen. Og kanskje er det på tide at læreren tar baksete-plassen i klasserommet?

Tekst og foto: Anne-Marie Korseberg Stokke

– Nå skal den høyeste personen på hver gruppe bli stående. Den laveste personen flytter seg en gruppe i retning med klokka. Den tredje personen på gruppa flytter seg to grupper bort! 

Et knippe ungdomsskolelærere er samlet til matematikk-kurs på Gyldendalhuset, og skal selv være elever en liten stund. Kursholdere er to av forfatterne av læreverket Maximum, Janneke Tangen og Grete Tofteberg. Nå er de i gang med å rotere de tilfeldige sammensatte gruppene. At kursholderne setter sammen folk i tilfeldige grupper, er alt annet enn tilfeldig. Det er basert på forskningen professor Peter Liljedahl fra Simon Fraser University i Canada har gjort, under tittelen «Building thinking classrooms».  

Det blir god stemning når oppdraget er å måle hastigheten til en muffinsform. Janneke Tangen observerer arbeidet.

– Når elevene ser at gruppene er tilfeldig sammensatt, og at de får nye grupper neste gang, kan de lettere godta gruppeinndelingen og prøve å samarbeide. Dessuten skal du uansett bytte på gruppene etter cirka 20 minutter, sier Tangen.

Vertikale tavler 

Lærerne på dette kurset er delt inn i grupper for å løse noen matematiske problemstillinger. Målet er å diskutere, argumentere for egne løsninger, lytte til andres tanker og å stille utforskende spørsmål.  

– Etter å ha jobbet i 20–30 minutter med en problemstilling flytter vi folk mellom gruppene, slik at ideer som oppsto i én gruppe kan tas med til noen andre. Da kan det oppstå interessante diskusjoner og nye løsninger, sier Tofteberg. 

Alle gruppene har fått en tavle, tusj og klut, slik at de kan tegne og notere i felleskap underveis. Det gjør det også lettere å dele resultatene med de andre gruppene etterpå. 

– Tavlen kan være et whiteboard, en gammeldags kritt-tavle, et vindu eller en bordflate. Det viktigste er at elevene kan vaske den etter seg, sier Tofteberg med et smil. 

Ufarlig å dele 

– Vi prøvde oss litt fram, og kom fram til riktig svar, men er usikker på om det er en optimal metode, sier en av «elevene».  

– Supert! Hvordan gikk dere fram for å løse oppgaven? Hva skjedde underveis? 

Grete Tofteberg gir ikke svarene, men stiller gjerne spørsmål som oppfordrer til videre tenking.

Grete Tofteberg er opptatt av at læreren må stille de gode spørsmålene i denne fasen. Det skal være spørsmål som oppfordrer til videre tenking, uten å røpe svaret. Hun mener også at å legge fram noe en ikke er helt sikker på foran klassen, gjør det mindre farlig å svare feil – noe som igjen er godt for klassemiljøet og god trening for dem som ikke er så glade i å presentere. 

– Vi ufarliggjør det å gjøre ting på nye måter. Ulike perspektiver har en verdi i seg selv. 

Læreren i bakgrunnen 

– Lærerens rolle blir kanskje en litt annen enn en er vant til når en jobber på denne måten. Fronten på klasserommet blir på en måte borte, og læreren blir mer en observatør, sier Tangen. 

Hun lar det ofte stå en ledig stol ved hvert bord, slik at hun kan sette seg ned og bare la diskusjonen fortsette blant elevene. Hvis elevene står oppreist, er det enda lettere å snike seg litt inn og ut av diskusjonene.  

– Det å stå er jo en god ting i seg selv også, poengterer Tangen. 

En annen fordel med å jobbe etter «thinking classrooms»-metoden, ifølge Maximum-forfatterne, er at det hele tiden oppstår vurderingssituasjoner. Læreren får ta del i elevenes tankeprosesser og kan dermed gjøre vurderingen underveis. 

– Elevene kan i etterkant evaluere seg selv ved å tenke gjennom og notere noe om hva de har gjort, har lært og hva som var lurt.  

---

Les mer om underveisvurdering i matematikk

---